Til hovedinnhold

Infrastrukturen vår må klimatilpasses

Klimaendringer og ekstremvær kan påvirke det som kalles kritisk infrastruktur. Nå får norske kommuner forskerhjelp til å håndtere problemet.
Styrtregn og flom setter press på veier og annen infrastruktur. Nå skal norske kommuner bli bedre forberdt. Illustrasjonsfoto iStock
Styrtregn og flom setter press på veier og annen infrastruktur. Nå skal norske kommuner bli bedre forberdt. Illustrasjonsfoto iStock

Vi er avhengige av tilgang til strøm, transport, kommunikasjon, vann og boliger – både som enkeltpersoner og samfunn.

En stor del av infrastrukturen som gir tilgang til disse tjenestene, som veier, kraftnett og vannledninger, betraktes som kritisk infrastruktur.

Klimaendringene vil påvirke denne infrastrukturen gjennom mer ekstreme værhendelser. Det vil si oftere og mer nedbør, stormer, havnivåstigning, økte temperaturer og så videre.

– Slike hendelser fører til en ekstra belastning på kritiske infrastruktursystemer, ettersom de eksisterende infrastrukturene ofte ikke ble designet for å takle slike forhold, sier seniorforsker Ivan Depina i SINTEF.

Hva er egentlig klimaresiliens?

Begrepet resiliens brukes innen en rekke fagområder, men det finnes ingen omforent definisjon.

– Opprinnelig betydning av begrepet var å komme seg raskt etter en belastning, men også å kunne opprettholde best mulig funksjon under belastningen. Senere har man inkludert forberedende forhold før en belastning eller hendelse inntreffer, forklarer seniorforsker Knut Øien i Sintef.

En definisjon på begrepet er «evnen til å forberede, motvirke, tilpasse seg og gjenopprette fra uønsket hendelse eller endring i forhold».

Illustrasjon av resiliens. (Figur: I. Depina og K. Øien 2021)

Som figuren over viser, kan et infrastruktursystem opprettholde et visst ytelsesnivå inntil en hendelse påvirker det negativt.

Det kan for eksempel være en vei som utsettes for ekstremvær.

I noen tilfeller kan dette infrastruktursystemet motvirke noe av belastningen, og allikevel opprettholde et visst ytelsesnivå. For eksempel kan vi opprettholdelitt trafikk, selv om vegen er skadet.

Deretter kan systemet forsøke å tilpasse seg den uønskede situasjonen ved å gjennomgå endringer. For eksempel kortsiktige reparasjoner eller utbedringer, for å tillate sikker økt trafikk. Til slutt gjenopprettes systemet til opprinnelig tilstand eller forbedret ytelse, for eksempel ved å rekonstruere veien med mer stabile og sikrere løsninger.

Har utviklet indikatorer

Rapporten Klima-resilient infrastruktur oppsummerer arbeidet i prosjektet Climate-RESilient infrastructure (CRES).

Det overordnede målet med prosjektet har vært å utvikle såkalte resiliens-indikatorer.

Disse måler forhold som er viktige for å opprettholde best mulig ytelse, enten de bidrar før en hendelse inntreffer, underveis eller for å gjenopprette forholdene etterpå.

Eksempel på en slik indikator kan være andel kommunale veier innenfor risikoutsatte områder.

– Gjennom å bruke et sett med resiliens-indikatorer vil kommunene kunne synliggjøre status og trend i sitt arbeid med klimatilpasning. Særlig langsiktige utfordringer, som havnivåstigning, kan lett bli nedprioritert. Nødvendig oppmerksomhet kan opprettholdes gjennom å måle status i klimatilpasningen, sier SINTEF-forsker Depina.

Bør tilpasses den enkelte kommune

Hovedresultatet i rapporten er en strukturert metode for etablering av resiliens-indikatorer. I tillegg er viktige forhold for klimatilpasning og indikatorer  beskrevet i rapporten.

Disse indikatorene kan så brukes for å måle og følge opp klimatilpasningsarbeidet. Selve indikatorene må imidlertid velges og tilpasses av den enkelte kommune.

Resiliens bidrar til å redusere negative effekter av hendelser som kan oppstå på grunn av  klimaendringer. Dette er klimatilpasning, som er én av to pilarer i klimaomstillingen og det grønne skiftet. Den andre er klimagassreduksjon.

– Klimaomstilling og det grønne skiftet handler altså ikke bare om å redusere klimagassutslipp, men tilpasse seg det klimaet vi til enhver tid har. Uansett hvordan vi lykkes i arbeidet med å redusere klimagassutslippene, sier Knut Øien.

Enige om behovet for klimatilpasning

Både forskere og beslutningstakere erkjenner behovet for å gjennomføre klimatilpasningstiltak rettet mot kritisk infrastruktur, samtidig med klimagassreduksjon.

I Stortingsmelding 33 (2012–2013) – Klimatilpasning i Norge står det: 
«Store deler av infrastrukturen omtales som kritisk infrastruktur, og samfunnet stiller store ressurser til rådighet for å sikre at infrastrukturen kan opprettholdes under ulike typer belastninger. Nær sagt all infrastruktur er utsatt for klima og vil utsettes for klimaendringer. Sårbarheten i infrastruktur og bygninger har stor betydning for hvordan samfunnet berøres av klimaendringer.»

I tillegg til å fremheve de forventede negative effektene av klimaendringer, identifiserer uttalelsen også et klart behov for å sikre at infrastrukturen er resilient mot ulike typer påkjenninger.

Generelt omtales et samfunn som oppnår klimamålene i Parisavtalen som klimanøytralt, mens et samfunn som lykkes med klimatilpasning omtales som klimaresilient.

Resiliens er dermed nært knyttet til den delen av klimaomstillingen som handler om klimatilpasning.

Referanse:

Ivan Depina og Knut Øien: Klima-resilient infrastruktur. Forskningsrapport fra Sintef, 2021.

Av Kathrine Nitter for Gemini.no
fredag 5. november 2021
Seniorforsker
403 89 387