Til hovedinnhold

Her får norske OL-roere drahjelp av forskere

Når norske roere står på startstreken i OL i Tokyo i sommer, er det med ny kunnskap om hva som skjer mellom båtskroget og vannflaten. Marginene er nemlig ørsmå.
Kan  riktig coating bidra til gull i Tokyo? Her er roerne Olav Tufte og Kjetil Borch i aksjon i semifinalen i OL i Rio De Janeiro i 2016. Da ble det bronsemedalje. Foto: NTB
Kan riktig coating bidra til gull i Tokyo? Her er roerne Olav Tufte og Kjetil Borch i aksjon i semifinalen i OL i Rio De Janeiro i 2016. Da ble det bronsemedalje. Foto: NTB

Drahjelpen er bokstavelig nok, for det er nettopp fin-kalibrerte forsøk i slepetanken til SINTEF som legger grunnlaget for kunnskapen. Her blir en singlesculler tilsvarende robåtene til ro-ess som Birgit Skarstein, Olaf Tufte og Kjetil Borch, testet til det ytterste med fire ulike typer bunnstoff – eller såkalt coating. Målet med fullskalaforsøkene er å redusere motstanden i vannet så mye som mulig – på lovlig vis. Og aller helst OL-medaljer i roing  i Tokyo til sommeren. Forskningen skjer i regi av Olympiatoppen og Norges Roforbund.

– Båtene blir slept i den 260 meter lange forskningsbassenget i seks meter i sekundet, vi måler det som måles kan, sier forsker og prosjektleder Senthuran Ravinthrakumar i SINTEF.

Les også: Langrennsløpernes gulloppskrift hjelper MS-pasienter

Smøreteam også i roing

Akkurat som en skiløper er avhengig av skismurning, er en båt som skal gli optimalt i vannet avhengig av bunnstoff. Stoffene kan ha ulike egenskaper, men forskjellene er ørsmå i roing. Å finne ut hvor store, eller rettere små forskjellene er, krever mer enn stoppeklokke:

I likhet med andre idretter er det det hundrededeler som avgjør i roing. Og i jakten på de rette OL-marginene er det erfaring, sensorer, kameraer og avansert forståelse for hydrodynamikk som må til. Ikke minst må man ha en forsøkstank som er stor nok, og da kommer en av verdens ledende skipsmodelleringstanker godt med. Men detaljene må også være på plass:

– Vi fikk nøye veiledning fra roernes hovedtrener Johan Flodin i hvordan bunnstoffet skulle påføres, det skjer nemlig etter et helt spesielt skjema. Deretter testet vi egenskapene til fire ulike coatinger. Fordi forskjellene er ørsmå, men vesentlige har vi jobbet lenge med forskningsmetodikken, forklarer SINTEF-forskeren.

Denne roboten er testpilot for OL-båtene til Norge.

Per Helge Brun-Svendsen (t.v.) fra Norges roforbund sjekker det rotekniske  sammen med fagkonsulent for teknologi og utstyr ved Olympiatoppen, Fredrik Mentzoni.  Foto: Alexander Sandnes

Landslagsroer Kjetil Borch har kjent de ørsmå forskjellene mange ganger:

– De siste mesterskapsfinalene jeg har deltatt i, har det vært ett sekund differanse mellom 5. og 1. plass i løpet av 2000 meter – så marginene er gigantene, sier Borch.

En av utfordringene til forskerne var å finne en metode som gjorde at båtene lå nøyaktig likt i vannflata for hvert forsøk. Hvert forsøk ble deretter gjentatt tre ganger for å sikre at metoden var pålitelig. ­

­– Vi lyktes åpenbart godt, for målingene våre var nøyaktig like på alle de tre forsøkene vi gjorde for hver coating, sier Ravinthrakumar.

Utfordringen ble løst med å montere sensorer på båtene som målte den nøyaktige posisjonen, en foran og en bak, og deretter supplere med et vater.

Avansert fysikk

Men det er flere krefter som må kontrolleres for at målingene, som må klare å skille brøkdeler av hundredeler fra hverandre, skal bli helt nøyaktige. Motstanden på båten, altså energien roerne må bruke i en konkurranse, men målt i krefter i forskningssammenheng må også være helt like i alle forsøkene. Det samme gjelder motstanden som omgir båten i vannet.

– Vi har målt forskjeller i motstanden i alt fra 0,1 Newton til 1,0 Newton – eller ti gram til hundre gram, sier SINTEF-forskeren. Dette er små forskjeller, men kan utgjøre vesentlige forskjeller når vi vet hvor langt en robåt forflytter seg i et heat, og hvor små tidsforskjellene er mellom første- og andreplass.

Mer om forsøkene her:

Det kreves tilførsel av energi for å drive robåten gjennom vannet, på samme måte som det kreves energi for å drive en bil fremover. Det er flere faktorer som avgjør hvor stor motstanden på en båt er, deriblant motstanden på grunn av friksjon mellom skrog og vann. Når et skip glir gjennom vannet, vil vannpartiklene "hefte" seg til overflaten på båten. Det er nettopp denne friksjonsmotstanden som er forsket på i disse forsøkene med ulik type coating.

Enheten Newton brukes til å måle motstanden på båter. Friksjonsmotstanden bestemmes av ulike parametere, for eksempel; hastighet, tettheten til vannet, og overflatebehandling. Hastigheten ønsker man skal være så stor som mulig, og tettheten til vannet er bestemt av forholdene – dermed er overflatebehandling en av de få parameterne man får optimalisert.

Store OL-forventninger i roing

Vi satser på optimale resultater i de olympiske og paralympiske leker i Tokyo til sommeren, og har medaljer som mål. Som en del av dette søker vi best mulig glideytelse på båtene våre, innenfor det regelverket som gjelder. Testene i slepetanken i Trondheim, med de beste fagfolkene på området har gitt oss en fantastisk mulighet til å skape konkurransefordeler og gi oss ny kunnskap. Jeg er imponert over kompetansen som nå vi nå har fått tilgang til, skriver landslagssjef Johan Flodin i en epost til Gemini.

– Det har vært utrolig gøy å bidra til potensielle OL-medaljer i Tokyo, og det har vært en sterk motivasjon for oss. Etter samtaler med Olympiatoppen ser vi nå at vi faktisk klarte å identifisere coatingen som gir minst motstand. Men forskningsmetodene som vi nå har testet ut ser vi kan komme til nytte i mange andre sammenhenger også, sier Ravinthrakumar, som ikke vil røpe hvilken coating som vant forskernes eget mesterskap.

 

Av Christina Benjaminsen for Gemini.no
torsdag 11. mars 2021
+47 950 60 646