Strynefjellet Sommerski har lenge vært en svært viktig del av reiselivet i Stryn. Med sine vakre omgivelser tiltrekker sentret skientusiaster fra hele Norden og Europa.
Dessverre ligger senteret langt fra kraftnettet, og strømforsyningen er dermed basert på bruken av fossile brensler. Dette er paradoksalt når man vet at anlegget ligger på Tystigbreen som har opplevd en gradvis reduksjon i størrelse de senere årene, og smelting av breen i seg selv er en av de mest konkrete tegnene på klimaforandring.
Strynefjellet Sommerski bruker per i dag om lag 22 000 liter med diesel per år for drift av skisentret, noe som tilsvarer årlige CO2-utslipp på 61,4 tonn. I tillegg medfører transport av drivstoff opp til breen en vesentlig kostnad- og miljøbyrde.
Det finnes grønne alternativer
Heldigvis finnes det alternative løsninger. Sentret ligger rett ved siden av en breelv, med gode muligheter til lokal vannkraftproduksjon i form av mini-vannkraft, og i tillegg ligger anlegget godt an med tanke på produksjon av solkraft. Et siste alternativ er trekking av kraftlinje fra Videsæter (ca. 6 km).
Strynefjellet Sommerski bruker per i dag om lag 22000 liter med diesel per år for drift av skisentret, noe som tilsvarer årlige CO2-utslipp på 61,4 tonn. I tillegg medfører transport av drivstoff opp til breen en vesentlig kostnad- og miljøbyrde.
Forsker Hanne Kauko, SINTEF.
I høsten 2018 fikk SINTEF Energi finansiering fra Sogn og Fjordane fylkeskommune for et prosjekt for å finne ut hvilket alternativ er mest lønnsomt og bærekraftig, og å få frem kostnadene til et ferdig prosjektert alternativt energiforsyningssystem. Prosjektet gjennomføres i samarbeid med NTNU, Stryn Kommune og Sommerskisentret.
…og utslippene kan minkes mer
Det nåværende kapasitetsbehovet for drift av stolheis og servicebygg er om lag 300 kW. Sommerskisentret har i tillegg ambisjoner om å øke virksomheten i form av gondolheis opp til Tystigbreen, noe som ville øke kapasitetsbehovet til om lag 800 kW. En gondolheis ville åpne for muligheten for bredere tilbud av aktiviteter, som for eksempel brevandring og langrenn oppe på breen.
Et stabilt og miljøvennlig energiforsyningssystem ville også gi muligheten til etablering av ladestasjon for elektriske kjøretøy for transport til og fra fjellet, samt bruken av elektriske preppemaskiner for preparering av løypene. Dette ville medføre en betraktelig videre reduksjon i klimagassutslippene knyttet til virksomhetene på Strynefjellet.
På grunn av det høye kapasitetsbehovet, ville man trengt et enormt areal – over om lag 7200 m2 – med solcellepaneler for å kunne dekke behovet med solkraft. Når det gjelder kraftlinje fra Videsæter så bør denne legges under bakken grunnet værforholdene, snøras og tilgjengeligheten til området. Dette forutsetter at man sprenger grøft på store deler av traséen, noe som er både kostnadsdrivende og gjør et stort inngrep i det naturlige miljøet.
Minikraftverk er det enkleste
Alternativet med mini-vannkraft ser derimot veldig lovende ut. Skianlegget driftes om sommeren, som sammenfaller med perioden med mest vannføring i elven som renner ned fra sentret. I denne perioden er det mer en nok vann i elven for å kunne dekke behovet til skisentret ifølge beregninger gjennomført professor Oddbjørn Bruland fra NTNU, og man tar fremdeles mindre enn halvparten av den totale vannmengden i elven. Anlegget ville ligge i nærheten av veien, slik at behovet for bygging av nye veier og infrastruktur er minimalt.
Målet er videre å utvikle et prosjekt som følger de nyeste og mest miljøvennlige prinsipper for utvikling av småkraft, slik at miljøvirkningene vil minimeres og energiproduksjonen vil være både ren og bærekraftig. For øyeblikket er alle parter positive for bygging av et småkraftanlegg – og det neste steget er å skaffe finansiering til dette.