KRONEMANETER: En svulmende trål, rund og fet av fangsten, er vinsjet ombord på forskningsfartøyet RV «Gunnerus». Det er sommeren 2012, og en video spilt inn fra broen av skipets kaptein Arve Knutsen viser et besetningsmedlem som går til undersiden av det dryppende garnet for å åpne det.
Kronemaneter kan leve i 30 år, reproduserer seg når som helst og kan utkonkurrere fisk i kampen for føden. Foto: NTNU/SINTEF JANUS-prosjektet
Han fomler litt, men trekker i et tau og rygger raskt unna. Plutselig er dekket fullt av maneter, hver på størrelse med en brødskive og formet som en hjelm. Her og der kan noen få hvite mager til torpedoformede fisk ses i den dirrende, glinsende massen av gelé.
– Jeg kaller det Periphylla-plask, sier Jarle Mork, en professor emeritus i biologi ved NTNU.
Mork har brukt de siste 40 årene av karrieren til å studere Trondheimsfjorden.
De om lag 1,5 tonnene i garnet, nesten alt maneter, viser et voksende og urovekkende problem i Trondheimsfjorden: en eksplosjon av maneter kalt Periphylla periphylla, eller kronemanet.
Disse slimete skapningene som kan leve i 30 år eller mer, fyller fiskernes garn. De spiser dyreplankton og småfisk som normalt ville gitt mat til det som vanligvis har vært rovdyret på toppen av næringskjeden, nemlig torsken.
Jarle Mork på kontoret ved NTNU Trondheim Biologiske Stasjon. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU
Mork har tilbrakt hele sin profesjonelle karriere med å studere Trondheimsfjorden, særlig bestander av torsk og beslektede arter. Han vil nå lære mer om kronemaneter og hva disse skapningene gjør med det som en gang var sunne fiskebestander.
Ankomsten og etableringen av kronemaneter, kombinert med endringer i fjordens vanntemperatur og sirkulasjon, er dårlige nyheter for bestandene av torsk og fjordens tradisjonelle fiskere, sier han.
- Les også: Bomber og buss på 600 meters dyp
Et godt sted å være fisk
Trondheimsfjorden er Norge tredje lengste fjord. Det er «et godt sted å være en fisk», som Mork sier, delvis fordi fjordens rent geografisk gjør den egnet for både arktiske og boreale arter.
Derfor har fjorden mer enn 100 fiskearter. Og hva mer er: Morks genetiske undersøkelser har vist at to av fjordens viktigste fiskebestander, torsk og sild, har utviklet seg til å bli lokale bestander helt spesielt tilpasset fjordens forhold.
NTNU Trondheim Biologiske Stasjon har vært Morks arbeidsplass i mer enn 40 år. Herfra har forskere overvåket de grunnleggende fysiske og biologiske forholdene i Trondheimsfjorden siden 1963. Ved å ta prøver av grunnleggende fysiske parametere på forskjellige dybder og til forskjellige tider i løpet av året kan biologer sette sammen et overraskende nyansert bilde av hva som skjer i fjorden. Det gir også en viktig oversikt over hvordan fjorden endres, særlig fordi planeten blir varmere.
Mannskapet på NTNUs forskningsskip RV «Gunnerus» tar i land en fangst. Foto: Institutt for biologi, NTNU
Etter å ha vært omhyggelig vedlikeholdt over fire tiår av forskere ved den biologiske stasjonen, ble finansieringen av tidsserien stoppet av flere årsaker i 2005. Dette var «akkurat på den tiden da store endringer i økosystemet fant sted», sier Mork. Han sier at forskere har lagt data til tidsserien i flere år etterpå også, men fordi denne finansieringen er knyttet til ulike prosjekter er målingene mer spredt og mindre systematisk enn tidligere.
Et salt, tett fingeravtrykk
Den systematiske tidsserien er blant annet nyttig fordi den gir forskere informasjon om hvor vannet i fjorden er kommet fra, basert på temperatur og saltholdighet.
Varmt, tett, salt vann er for eksempel fingeravtrykket til Atlanterhavet. Kombinert med periodiske trålinger i bestemte områder av fjorden kan biologer som Mork se hvordan fiskebestander endrer seg som svar på endringer i sjøvannet.
I år 2000 begynte det. Mork og hans kolleger begynte å legge merke til en slimete, mørk skapning i de rutinemessige bunntrålingene de gjorde i ulike områder av fjorden. Denne skapningen var Periphylla periphylla, kronemaneter.
Periphylla periphylla, kronemaneter. Foto: Morten Krogstad, Nord Universitet
Mens fjorden alltid har vært hjem for ulike typer maneter, har kronemaneter alt som skal til for å bli en katastrofe. De lever i svært lang tid, reproduserer til alle tider på året og liker samme type mat som torsk og andre fiskearter spiser.
Det skulle bare en endring til for å gjøre om kronemaneter fra en potensiell katastrofe til en reell katastrofe.
- Les også: Fryser inn Svalbard-planter for miljøet
Perfekt timing mellom rovdyr og byttedyr
Trondheimsfjordens lokale bestander av sild og torsk har vær perfekt tilpasset både fjordens fysiske forhold og tidspunktet for når ulike typer mat er tilgjengelig, særlig for årets nye fiskekull.
Torskens egg klekkes for eksempel akkurat i rett tid til å kunne spise larvestadier av et dyreplankton som heter Calanus finmarchicus, eller raudåte. Den unge fiskens munn er for liten til at de kan spise fullvoksen raudåte, det er derfor de isteden spiser raudåte-larver, kalt nauplier. Raudåte-populasjonen vokser for sin del kraftig etter at de voksne dyrene har fråtset i de store oppblomstringene av planteplankton som skjer hver vår.
Raudåte. Foto: Paul Wassmann
I tiårene før klimaendringene begynte å påvirke sjøtemperaturer og sirkulasjon var denne balansen mellom torsk, raudåte og oppblomstringen av planteplankton godt opprettholdt. Planteplankton og raudåte blomstret opp til rett tid for torsken.
Toppen av torskens gytesesong skjedde til rett tid slik at torskelarvene klekket akkurat når raudåtens nauplier var tilgjengelige i et stort nok antall til å mate dem.
Dette forholdet bidro til å bygge opp torskebestanden i Trondheimsfjorden, og bidrar til å forklare hvorfor fjorden har vært en av de mest produktive fjordene langs hele norskekysten.
Varmere vann, planteplankton blomstrer tidligere
Men Trondheimsfjorden er blitt varmere de siste årene, delvis på grunn av mer varmt atlantisk vann. Dermed er dette forholdet mellom torsk, raudåte og planteplankton endret.
Den årlige oppblomstringen av planteplankton om våren er initiert av lys og vanntemperaturer. Raudåtens nauplier klekkes og spiser planteplankton. Men for at raudåten skal kunne fråtse i planteplankton, kan ikke vannet i fjorden skylles ut for tidlig av ferskvannet som tilføres fra smeltingen av snø og is om våren.
Hvis klimaendringene endrer tidspunktet for de ulike delene av dette, kan vi få en ubalanse mellom oppblomstringen av plankton og tidspunktet torsken gyter på. Det kan gi mindre årskull av fisk.
Rask tilpasning vanskelig for torsk
Hvis noe endrer tidspunktet for når planteplankton og raudåte blomstrer opp, greier ikke torsken å endre gytevanene like raskt som planktonet kan. Evolusjonen fungerer ikke like raskt for fisk.
Jarle Mork ved et nett med mer enn sju tonn kronemaneter, tatt i Trondheimsfjorden. Foto: NTNU
Mens noen torsk kan gyte tidligere ved en ren tilfeldighet, gyter de fleste av torskene samtidig på det samme tidspunktet som de gjorde i tiden før klimaendringene. Dessverre for torsken har byttedyrene til raudåten allerede tilpasset seg varmere vann. De modnes tidligere enn de pleide.
Det betyr at når torskelarvene er på jakt etter raudåte-nauplier, har de fleste av naupliene allerede vokst utover den størrelsen de små torskelarvene kan spise.
– Den raske endringen i klimaet gjør tilpasning vanskelig for torsken, sier Mork. – Dette problemet spiller en betydelig rolle langs vår del av den norske kysten. I visse perioder vil endringen være så stor at torsk og raudåte ikke lenger er synkronisert.
Dette misforholdet, når det finner sted, var også perfekt for en inntrenger som kronemaneten.
Et glupsk rovdyr
Kronemaneten er hva biologer kaller en «opportunistisk art», en art som er i stand til å tilpasse seg nesten hvilke som helst forhold den befinner seg i.
– Maneter som disse har eksistert i 500 millioner år, sier Mork. – De har noen triks i ermet.
Da kronemaneten etablerte seg i Trondheimsfjorden rundt 2000, var den lokale torskebestanden svak etter flere år på rad med lav produksjon. Klekketiden for torskelarver var mindre godt tilpasset planktonets oppblomstring, og nå måtte torsken konkurrere om maten med massevis av kronemaneter i alle størrelser.
Plutselig blomstret kronemaneten opp, delvis fordi arten kan reprodusere til alle tider av året. Enkeltindivider kan leve i 30 år eller mer, og kan nå en betydelig størrelse. Utover de aller yngste stadiene har kronemaneten ingen naturlige fiender i fjorden.
En stor mengde kronemaneter kan effektivt støvsuge vannmassene for nauplier og andre plankton og lar lite bli igjen for torskelarver og senere utviklingstrinn. Men kronemaneter gjør mer enn bare å spise raudåte og annen torskemat: de spiser torskelarver og andre unge småfisk også.
– De er veldig effektive rovdyr, sier Mork. Og nå, i de innerste delene av Trondheimsfjorden, har de erstattet torsken som toppredator, arten på toppen av næringskjeden.
- Les også: Polare prøvelser
Sju-åtte tonn på fem minutter
Når Mork nå går ut på en av sine periodiske trålinger kan han i visse deler av fjorden ta sju-åtte tonn med kronemaneter etter fem minutters tråling. Hardest rammet er Verrabotn i den indre Trondheimsfjorden.
Mork sier Verrabotn fungerer som en felle for kronemaneter. Lokale strømsystemer samsvarer med manetenes daglige bevegelser opp og ned i vannlagene og bærer dem inn i de innerste delene av Trondheimsfjorden der de samler seg. Siden 2008 har biologer anslått at det kan være i overkant av 20.000 tonn kronemaneter i den innerste delen av fjorden.
Det er så mange maneter i dette området at det rett og slett ikke er nok mat til dem, og i noen år dør store mengder av dem om vinteren, sier Mork.
Å finne alternativer for tradisjonelle fiskere
Tidspunktet for invasjonen av kronemaneter kunne ikke vært verre for Trondheimsfjordens lokale fiskere. Siden 2000, da kronemanetene først kom og vanntemperaturen i Trondheimsfjorden begynte å øke, har andelen av torsk i fangsten falt med 60 prosent, sier Mork.
Tradisjonelle fiskere i Trondheimsfjorden risikerer at garnene fylles av kronemaneter istedenfor torsk og sild. Foto: SINTEF/NTNU Janus-prosjektet
En del av årsaken er kronemaneter. En annen årsak er at arter som sei, lysing og lyr trives i varmere vann, slik at de utgjør en større andel av fangsten. Men samtidig har prisene på torsk begynte å falle, noe som gjør det enda vanskeligere å lage et levebrød av torskefiske.
I 2012 ble Mork ble med en gruppe av biologer og samfunnsvitere fra NTNU og SINTEF for å arbeide med det tre år lange JANUS-prosjektet. Arbeidet ble finansiert av Forskningsrådet for å se på muligheter og fremtidsscenarier for Trondheimsfjordens fiskere som svar på manetinvasjonen og andre endringer.
Som en del av denne forskningen har Mork og andre forskere gjennomført workshops og intervjuer med lokale fiskere som er berørt av invasjonen for å finne ut hva fiskerne selv tenkte og følte de trengte.
Maneter som en kilde til kollagen
En mulig reaksjon som forskerne så på var å slutte å slåss mot det uunngåelige: I stedet for å se på kronemaneter som en pest, kan den behandles som en ressurs. Kronemaneter kan være en potensiell kilde til kollagen, som brukes i kosmetikk og farmasøytisk industri.
– Det ble ikke sett på som en god idé, sier Jennifer Bailey, professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap. Hun var en del av JANUS-prosjektet.
Hovedårsaken er at hvis fiskere skulle gå over til å fange maneter, måtte forvaltere gå inn for å administrere og beskytte en invaderende art.
– Ønsker du virkelig å opprettholde en bestand av en art som mest forstyrrer orden? spør hun.
Ringnotfartøy en større trussel
Intervjuene Janus-forskerne gjennomført med profesjonelle fiskere i Trondheimsfjorden viste også at de egentlig ikke ønsker å begynne å med å fiske etter maneter.
Det er ikke mange tradisjonelle fiskere i Trondheimsfjorden, men fangsten av torsk brukte å være god. Foto: Thinkstock
– De måtte virkelig endre livsstil om de skulle begynne med å fange og håndtere maneter, sier Bailey. – Det vi fant var at fiskerne ikke nødvendigvis har lyst til å maksimere profitten. Det de egentlig ønsket var en grei livsstil og at de kunne fortsette å gjøre jobben sin.
I forbindelse med intervjuene med fiskerne dukket også et annet problem opp.
Policyen til norsk fiskeriforvaltning er å la større fiskefartøy komme inn i Trondheimsfjorden for å bruke opp kvotene sine hvis disse kvotene ikke er nådd andre steder.
Denne policyen betyr at store båter som bruker ringnot, som er store garn som i utgangspunktet fanger opp alt som kommer i veien, kan komme inn i Trondheimsfjorden og «støvsuge fjorden for fisk», som fiskerne fortalte forskerne.
Fiskerne sa at dette var langt verre enn maneter.
En titt inn i fremtiden
Det er ikke mange heltids profesjonelle fiskere igjen i Trondheimsfjorden, og for dem er det fornuftige å ikke fiske i de indre områdene av fjorden som er dominert av kystmaneter.
Saken fortsetter under filmen.
Film av Jan Roar Gjersvold.
Men i de ytre delene av fjorden er det fortsatt gode bestander av fisk, sier Mork. Siste bunntrålfangst i Stjørdalsfjorden, en av de ytterste delene av Trondheimsfjorden, viste ingen kystmaneter og et mangfold av fiskearter som er lik den som fantes i de indre delene av fjorden før den ble invadert av kystmaneter.
Mork sier klimaendringene vil fortsette å endre havtemperaturene, som betyr betydelige endringer for de tradisjonelle fiskeriene i det nordøstlige Atlanterhavet og i Trondheimsfjorden. Noen vil slutte med å fiske.
Dette er det alle vil se. Frisk fisk i Trondheimsfjorden. Foto: Thinkstock
– Dagens problemer med manetoppblomstring og reduksjoner i torskebestanden i de indre delene av fjorden har i hvert fall redusert antall aktive fiskere der, sier han.
Nå må resten av fiskerne stole på ekstrainntekter fra blåskjelloppdrett og fiske etter krabbe og kreps.
– Slikt er ikke uvanlig for fiskere, som alltid har tilpasset seg forandringer, sier han.
Men lærdommen av JANUS-prosjektet er også klar, legger han til.
– Til slutt er fiskepriser og årlige kvoter for fiskefartøyer fortsatt viktig for å sikre levedyktigheten til de tradisjonelle fiskerne i Norge, sier han.
