– Om jeg faller på badegulvet og ikke kommer meg opp, vil jeg at noen skal varsles. Og jeg vil heller ha en GPS eller sensor rundt halsen enn å gå meg vill når hukommelsen forsvinner.
Det sier Astrid Nøklebye Heiberg (75), kjent som tidligere professor, lege, statssekretær i Sosialdepartementet og president i Røde Kors. I dag er hun en verdig representant for alderskategorien ”eldre” og en varm tilhenger av teknologi som kan gi støtte så eldre kan bo lenger hjemme.
– Jeg vet at for å benytte teknologi kreves det informert samtykke fra den det angår, men det må da Helsedirektoratet kunne få til? En enkel blankett kan ligge hos fastlegen, så han kan si til meg – akkurat som ved fornyet sertifikat: ”Nå har det kommet så langt, fru Heiberg, at du bør vurdere å skrive under på samtykke til at andre kan bruke overvåkingsteknologi på deg.” Det kan da vel ikke være noen sak?
Ikke nok varme hender
Men velferdsteknologi er en sak – et flokete område til og med. For én ting er at eldre og helsevesen sier ja til en innføring. Noe annet er organiseringen av feltet, etiske spørsmål og hvilke teknologiløsninger som skal tas i bruk.
Bakteppet kjenner vi alle: Samtlige land i Europa har en demografisk utvikling med et økende antall eldre. Samtidig finnes det ingen tilsvarende vekst i arbeidsstyrke. Selv om over halvparten av all nyutdannet ungdom her til lands gikk inn i helsevesenet i dag, ville det være for lite.
Helse- og omsorgssektoren trenger derfor innspill på bedre og mer effektive løsninger, og velferdsteknologi lanseres som det beste av disse.
Med GPS i lomma kan eldre få et nytt hjelpemiddel for varsling. Foto: Thor Nielsen.
Piloter
Teknologiske løsninger finnes i hopetall. Utfordringen er at de er for kompliserte til å brukes, de er ikke tilpasset behovene til de eldre, og det finnes lite av erfaring fra brukergruppen. Derfor er noen land nå i gang med pilotforsøk.
England kjører et av de største prøveprosjektene i Europa. Ikke mindre enn 2500 pasienter er involvert i piloten som har vakt internasjonal oppsikt. Også Danmark har valgt å satse på området, og har satt av tre milliarder kroner til pilotprosjekter og utprøvninger.
I Norge satte regjeringen i fjor ned et utvalg som skal vurdere behovet. I statsbudsjettet er det ikke satt av midler til feltet.
Etter en lang periode i dødvannet samler nå forskere, industriaktører og kommuner seg i en rekke forprosjekt med finansiering fra regionale forskningsfond. Slik kan partene begynne å sy sammen større hovedprosjekt.
Som en engel
Høsten 2010 gjør NRK opptak i bydelen Newham i London, og tv-kameraet fanger inn pensjonist William Flemming som har fått svekket helse og er avhengig av hjelp i sin egen stue.
– Vil du ha et kryssord, spør kona og hjelper mannen sin ned på stolsetet.
Rekkehusleiligheten øst i London er full av tekniske installasjoner, blant annet måler William blodtrykk og oksygenopptak hver dag. Det er pasienten selv eller pårørende som gjør målingene. Datainformasjonen sendes til et team av sykepleiere og assistenter som vurderer om endringer i vekt og puls er alvorlige eller normale:
”Blodtrykket hans har falt litt – drikker han nok vann?” sier kvinnen som sitter i telefon og samtidig sjekker pasientjournalen med kollegene.
– De sjekker meg hver dag, og det kjennes betryggende. Hvis jeg føler meg rar, og blodtrykket er høyt, vet jeg hvorfor, sier William.
Prosjektledelsen påstår at han er blitt mer selvstendig enn på lenge. Etter eget sigende har han ikke hatt behov for å møte opp på helsesenteret på et halvt år.
Ute i hagen i Newham rydder kona til William i rosehekken sin. Hun snakker om hvordan dagene har forandret seg til det bedre, og at hun har fått et sosialt liv. Tidligere var hun bundet til å passe den syke mannen sin inne i huset:
– Før har jeg ikke kunnet forlate ham. Dette har endret livet mitt – det er som å ha en god venn eller engel som ser etter han.
Den norske tv-reporteren retter mikrofonen mot prosjektledelsen og stiller spørsmålet vi alle lurer på: – Men savner ikke de eldre den rene øye- og nærkontakten med helsepersonale? Er det ikke noe som forsvinner i dette?
– De får faktisk mer kontakt nå enn før, når de traff pleiere og helsevesen kanskje hver tredje eller fjerde måned, opplyser den kvinnelige prosjektlederen. – Den daglige og ukentlige kontakten får dem til å føle seg tryggere.
Et sensorbelte kan måle hjerterate, temperatur og aktivitet. Beltet kommuniserer med en mobiltelefon. Foto: Werner Juvik.
Forskning som brobygger
– Velferdsteknologi er ment å gi trygghet, sosial kontakt, stimulans og aktivitet, sier forskningssjef Randi Eidsmo Reinertsen ved SINTEF.
Her har helse- og IKT-forskere bygget opp kompetanse på tvers av faggrupper, og jobber nå tett sammen i flere prosjekter som ser på hvordan velferdsteknologi kan brukes til å løse utfordringene.
– Vi må finne ut hva eldre som skal bo lengre hjemme, vil ha behov for. Løsninger som forebygger og varsler fall blir viktig, og riktig medisinering må sikres.
Eldre mennesker vil trenge sensorer som kan våke over vitale livsfunksjoner og oppdage endringer i sykdomsbildet i tide, og de kan ha bruk for sosiale medier som kan lette kontakt med familie og helsetjeneste.
Reinertsen er opptatt av at forskere må prøve å minske kløften mellom produsent og kommunene (bruker) som skal velge løsninger. Hjelpemidlene må bli så enkle at de eldre kan beherske dem, og ta dem i bruk tidlig. Slik blir det en glidende overgang fram til den dagen de virkelig trenger utstyret.
GPS, sosiale medier og helsetelefon
Muligheten for å varsle andre blir viktig når man bor alene og helsa er skrøpelig. Like bortenfor Reinertsen sitter helseforsker Kristine Holbø. Holbø ser på hvordan de beste GPS-modellene kan utvikles videre til et nytt og positivt hjelpemiddel for eldre og demente, men stiller samtidig spørsmål rundt ansvar og praktisk gjennomføring.
Klara Borgen i Trondheim kommune leder prosjektet ”Helse- og velferdsteknologi”. Hun forteller at kommunen har sett på pilotforsøk i Skottland rundt varslingssystemer, og nå er i gang med en tilsvarende modell.
– Vi ønsker å bygge opp et nytt telefonmottak – én helsevakttelefon som skal favne om dagens ulike hjelpetelefoner som legevakt, trygghetssentral og krisetelefoner. Når det gjelder GPS, vil vi i første omgang teste ut verktøyet for å skape ekstra trygghet rundt eldre som bor alene.
Vi vil ikke forhaste oss, men forsøke å tenke helhetlig når det gjelder velferdsteknologi – og har startet med å kartlegge hva som er gjort og hva status er i kommunen, sier hun.
I prosjektet "Sosiale medier for den aldrende befolkning" utvides bildet ytterligere når forsker Tone Øderud trekker inn webbasert teknologi og kommunikasjon:
– Fysisk aktivitet og sosial kontakt gjør at eldre fungerer godt lenger. Sosiale medier gir muligheter for å samhandle sosialt. Kanskje kan eldre ha et skjermbilde på tv-en der de holder kontakt med barn og barnebarn i en annen by? Med tilpassing og tilrettelegging kan de både snakke med og se dem.
