Den nye operasjonsmetoden er basert på et ultralydbasert navigasjonssystem som er utviklet gjennom et mangeårig tverrfaglig samarbeid mellom teknologer og medisinere ved SINTEF, NTNU, St. Olavs Hospital og selskapet Mison.
Man lager først et ”veikart” eller ”kroppskart” som består av 3D MR-bilder tatt av pasienten før operasjonen. Disse bildene blir overført og lagret i en datamaskin. Hovedpoenget er å koble disse bildene med sanntidsbilder som tas når pasienten ligger på operasjonsbordet.
I operasjonsstua kommer de tredimensjonale databildene opp på en skjerm, og det nye navigasjonssystemet blir nå i prinsippet som en GPS-navigasjon i bil: Systemet sporer posisjonen til kirurgens operasjonsinstrument, og plotter denne inn i ”kroppens kart” på samme måte som bilens posisjon plottes inn på kartet i bilen.
| 
|
For å spore posisjonen til ultralydprobe og kirurgiske instrumenter, sender systemet ut infrarødt (IR) lys | |
Etter hvert som kirurgen opererer, vil fjerning av svulstmasse og tap av spinalvæske fører til forflytninger i hjernen og dermed unøyaktig navigasjon. Da må kartet som kirurgene bruker som veiledning, oppdateres med nye bilder. Disse produseres ved hjelp av en ultralydprobe som benyttes under hele operasjonen. Proben sender ut lydsignaler lik et lite ekkolodd, og gir bilder som forteller om hjernens landskap i selve operasjonsøyeblikket. De ferske bildene gjør at kirurgen kan navigere instrumentene med stor nøyaktighet og at sjansen for å skade normalt hjernevev reduseres, det er lettere å finne svulsten og å fjerne mer av den.
