Sammendrag
Fastlegene har medisinsk ansvar for alle hjemmeboende
pasienter på sin fastlegeliste. Det innebærer at fastlegene
har et ansvar for pasienter i alle livets faser, inkludert
dem som har behov for palliativ (lindrende) behandling
og omsorg. For pasienter som ikke klarer å møte hos
fastlegen, skal fastlegen gi tilbud om hjemmebesøk.
Ifølge «Forskrift om fastlegeordning i kommunene»
skal dette tilbys dersom pasienten på grunn av sin helsetilstand
eller funksjonsevne ikke er i stand til å møte
til konsultasjon på legekontoret, eller når dette anses
nødvendig for å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp
(1). Mange pasienter med behov for palliative tjenester
vil havne i denne kategorien.
Denne artikkelen bygger på studien «Evaluering av
tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende
behandling» som er utført på oppdrag fra Helsedirektoratet
(2). Vi skal her belyse fastlegen som aktør i det
lindrende behandlingstilbudet, og drøfte muligheter og
begrensninger for fastlegens deltakelse i dette tilbudet.
Vi vil presisere at de funn og perspektiver som belyses
i artikkelen, i hovedsak er basert på fastlegenes samarbeidspartnere.
Dette omfatter kommunalt ansatte
hjemmesykepleiere og kreftkoordinatorer og ansatte
i palliative team i sykehus, samt ansatte i frivillige
organisasjoner. Disse har blant annet rapportert om
sine erfaringer med – og behovet for – samarbeid med
fastleger.
pasienter på sin fastlegeliste. Det innebærer at fastlegene
har et ansvar for pasienter i alle livets faser, inkludert
dem som har behov for palliativ (lindrende) behandling
og omsorg. For pasienter som ikke klarer å møte hos
fastlegen, skal fastlegen gi tilbud om hjemmebesøk.
Ifølge «Forskrift om fastlegeordning i kommunene»
skal dette tilbys dersom pasienten på grunn av sin helsetilstand
eller funksjonsevne ikke er i stand til å møte
til konsultasjon på legekontoret, eller når dette anses
nødvendig for å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp
(1). Mange pasienter med behov for palliative tjenester
vil havne i denne kategorien.
Denne artikkelen bygger på studien «Evaluering av
tjenestetilbudet til personer med behov for lindrende
behandling» som er utført på oppdrag fra Helsedirektoratet
(2). Vi skal her belyse fastlegen som aktør i det
lindrende behandlingstilbudet, og drøfte muligheter og
begrensninger for fastlegens deltakelse i dette tilbudet.
Vi vil presisere at de funn og perspektiver som belyses
i artikkelen, i hovedsak er basert på fastlegenes samarbeidspartnere.
Dette omfatter kommunalt ansatte
hjemmesykepleiere og kreftkoordinatorer og ansatte
i palliative team i sykehus, samt ansatte i frivillige
organisasjoner. Disse har blant annet rapportert om
sine erfaringer med – og behovet for – samarbeid med
fastleger.