Sammendrag
Denne studien viser at oppdrettslokaliteter nær hverandre kan smitte hverandre med lakselus i liten grad, mens andre kan føre lakselussmitte over store avstander. Dette gjør det lettere å identifisere ”hvem som smitter hvem”. Man har dermed bedre mulighet til å identifisere områder som bør koordinere sin lusebekjempelse. Studien viser også at noen lokaliteter har et svært stort spredningspotensial. I vårt område er dette eksempelvis lokaliteter i nær kontakt med kyststrømmen. Disse bør underlegges et koordinert avlusningsregime. Denne studien viser også at noen lokaliteter hovedsakelig er utsatt for ”egensmitte”. I vårt område er dette eksempelvis lokaliteter i avgrensa sund eller fjorder. Slike lokaliteter bør ha spesiell fokus på lusedynamikk og struktur i eget anlegg og tilpasse behandlingsregimet i henhold til dette. Andre lokaliteter utsettes for et stort og kontinuerlig smittepress både gjennom egensmitte og fjernsmitte. Dette bør tas i betraktning når man vurderer ny oppdrettsvirksomhet, økning av eksisterende virksomhet og verneområder for villfisk. Denne studien viser at lusemengden på oppdrettsfisk er klart redusert fra 1997 og til 2000. Det samme er lusemengden på vill sjøørret, men infeksjonsnivået er fortsatt for høyt. Behandlingsregimet må derfor samordnes bedre slik at bekjempelsesmidlene i oppdrettsnæringa blir benyttet på en mer optimal måte enn i dag.