Sammendrag
Norsk iverksetting av EUs vannrammedirektiv skaper utfordringer i etablert forvaltningspraksis overfor regulerte vassdrag. Det tok syv år fra EU vedtok sitt vannrammedirektiv til det ble innført i norsk rett gjennom Vannforskriften, men da hadde man i mer enn 100 år hatt omfattende vannpolitiske erfaringer i Norge knyttet til vannkraft. Det tok ytterligere fire år før regjeringen i 2010 vedtok de første forvaltningsplaner, men disse ble påklaget til ESA for ikke å være i tråd med direktivets krav. Arbeidet med forvaltningsplaner knyttet til vannkraftregulering er omfattende og ser ut til å være preget av svært høye miljøambisjoner uten helt å ha en realitetsorientering rundt hva som bør gjennomføres i praksis. Tiltaksanalysegruppene i Sira-Kvina vannområde har i de aller fleste tiltak ikke foreslått konkret størrelse når det gjelder minstevannføring. Alminnelig lavvannsføring har blitt foreslått som et mål for minstevannføring, men det har også blitt spilt inn at behovet i de forskjellige vassdragene kan variere i løpet av året. Dette var f.eks. grunnen til at "Fagrådet for fisk" i Kvina valgte formuleringen “etablering av miljøbasert vannføring i Kvina” framfor å legge på bordet et tall i m3/s for minstevannføringen. Dette er også i tråd med anbefalinger som er foreslått i CEDRENs "Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag". Denne rapporten med referanse til Sira-Kvina vannområde er et forsøk på bedre å forstå det pågående arbeidet med vannforskriften overfor sterkt modifiserte vannforekomster og da konkret knyttet til vannkraftproduksjon som er preget av veletablert praksis.