Sammendrag
Prosjektet har hat som ambisjon å analysere potensialet for å redusere lakselussmitte og tilknyttede problemer i
havbruksanleggene i Nordhordland-regionen med tanke på å bringe regionen nærmere grønn status i
Trafikklyssystemet.
Vi oppfatter at det i stor grad er konsensus i næringen om at løsningen for den omstillingen en nå står ovenfor
trolig er å kombinere ulike former for ny teknologi som skjermer fisken mot lusa, kombinert med mange andre
forebyggende tiltak. Noen lokaliteter er egnet for lukka produksjon, noen for nedsenket produksjon, og slike
løsninger vil inngå som viktige deler i et større sett av tiltak for å få ned lusepresset. Miljøfleksordningen som
kom i kjølvannet av Havbruksmeldingen legger til rette for økt innfasing av lukka anlegg i regionen.
Prosjektet har sannsynliggjort at det er mulig å få til en betydelig reduksjon i lusesmitte og behov for avlusninger
gjennom å fase inn null-lus-teknologi i form av lukka merder på strategisk utvalgte lokaliteter. Ved å bytte ut 6 av
45 lokaliteter i Nordhordland og Sogn som har konvensjonelle åpne merder med lukka merder, er det indikert at
avlusningsbehovet kan reduseres med omtrent 60%, samtidig som smittepresset mot vill laksefisk går betydelig
ned i området. Den nøyaktige effekten vil derimot avhenge av hvilken produksjonsstrategi som velges for bruk av
de lukkede merdene. Videre er det vist at en rekke av lokalitetene i Nordhordland og Sogn egner seg for slik lukka
merd-teknologi, og også ulike varianter av lav-lus-teknologi i sjø. En slik innfasing vil sannsynligvis gi betydelig
bedre fiskevelferd og lavere dødelighet i merdene. Overgang til lukkede merder kan samtidig potensielt gi økt
produksjon i regionen gjennom bruk av Miljøfleksordningen, samtidig som en reduserer lusepresset i området.
Noen av lokalitetene som sprer mest lus er ikke egna til lukking i vår studie. Vi ser imidlertid i dette konkrete
tilfellet at lukkingen av de andre lokalitetene vil ha effekt også på de lokalitetene som ikke lukkes. Dette vil
variere i hvert enkelt område, men viser at tiltak på enkeltlokaliteter kan gi en reduksjon i lusepresset som vil
være positivt for alle i regionen. Dette kan igjen gi en rentes-rente-effekt med redusert luseproduksjon over tid.
Det framstår som mest realistisk ut fra økonomi og utnyttelsesgrad å bruke lukka merder hovedsakelig til
postsmolt-produksjon, dvs. fra smoltutset og opp til 1-2 kg før en setter fisken over i åpne merder eller
neddykka åpne merder. Postsmoltproduksjon i lukkede anlegg i sjø vil imidlertid innebære flytting til en
annen sjølokalitet for påvekst fram til slaktestørrelse, noe som utfordrer biosikkerhets-regelverket.
Dialogen med næringsaktører og forvaltning i prosjektet tyder på at det er både hensiktsmessig og ønskelig å øke
samordning på tvers av lokaliteter og selskaper i regionen for å få størst mulig effekt av tiltakene for å bekjempe
lusesmitte. Det er behov for koordinering mellom oppdrettere i store områder (PO-nivå og mellom PO), mellom
ulike forvaltningsinstitusjoner og mellom oppdrettere og forvaltning. Dette kan eksempelvis løses gjennom en
Masterplan, der en planlegger innfasing av ny teknologi, utsett, slakting, brakklegging og øvrige
biosikkerhetstiltak samlet og koordinert for et større område. Når en slik konkret plan foreligger, kan forskningen
gjennomføre simuleringer og modelleringer av totaleffekten av tiltaket. Dette kan gi alle parter et bedre grunnlag
for å ta stlling til planene med tanke på risiko og måloppnåelse. I tillegg gir en slik løsning oppdreterne mulighet
til å ta hensyn til enkeltaktører og hverandre. Hvem som skal ta initiativ til en slik Masterplan, hva den skal
inneholde og hvordan den skal utvikles ligger utenfor dette prosjektet.
De økonomiske vurderingene er basert på en modell med en miks av lukket, nedsenket og åpen produksjon.
Omstillingen som kreves for å redusere lusesmitte og nå målene om forbedret fiskevelferd og redusert
dødelighet, innebærer omfattende investeringer med betydelig risiko. Havbruksselskapene opererer i dag med
stramme marginer og høy usikkerhet knytet til utviklingen i trafikklyssystemet, lusegrenser, miljøfleks-ordninger
og saksbehandling av søknader i forvaltningen. Denne regulatoriske risikoen er i mange tilfeller den viktigste
barrieren for å igangsette investeringer i teknologier som lukkede merder.
Simuleringene viser at tiltakene i Nordhordland vil redusere lusenivået i hele regionen, men det er ikke vurdert
om dette vil være tilstrekkelig for å få produksjonsområdet i grønt. Dersom en gjennomfører tilsvarende øvelse
som vi har gjort her i hele PO4, gjerne kombinert med andre tiltak, og samler disse i en felles, helhetlig plan for
regionen (Masterplan), vil derimot et naturlig neste steg være å utøre simuleringer for å vurdere om en kan få
PO4 i grønt.
Slik vi vurderer det, er omstllingen av næringen en nødvendig, men stor, dyr og krevende oppgave som er
avhengig av flere store prosesser (kompetansebygging, teknologiutvikling, produksjonskapasitet i
leverandørindustrien, tilgang og kapasitet på elektrisk strøm, utvikling av regelverket mm), samt at alle parter
forstår og bidrar til løsningen. Dette vil ta tid, men samtidig er det behov for å sikre framdrift. Som påpekt i vår
forrige rapport er det enklere for alle å lykkes med og motiveres for denne oppgaven dersom en har konkrete og
omforente mål. En må sikre forståelse for behovet, og tilstrekkelig trygghet for resultatet. Oppfølgingen av den
politiske behandlingen av Havbruksmeldingen vil forhåpentligvis angi slike mål og grenser.
Kanskje kan etableringen av det samarbeidet som må til for å få til en Masterplan legge grunnlaget for en
prosess, der forvaltningens og samfunnets krav og næringens behov kan konkretiseres og synliggjøres, og
dermed bidra til en raskere utvikling med en lavere risiko for alle parter.
Med et godt rammeverk kan regionen gjennomføre en realistisk og bærekraftig omstlling som reduserer
lusesmitte, bedrer fiskevelferd og styrker næringens fremtidige lønnsomhet. Miljøfleksordningen kan brukes som
et første skrit i en slik prosess.