Bakgrunn
Bygdevekstavtaler ble etablert som et nytt distriktspolitisk virkemiddel for å møte sammensatte utfordringer i små og perifere kommuner. Bakgrunnen var en erkjennelse av at mange distriktskommuner opplever befolkningsnedgang, mangel på kompetent arbeidskraft, utfordringer med boligtilgang og begrenset kapasitet til langsiktig utviklingsarbeid. Bygdevekstavtalene ble utviklet fordi distriktsutfordringer er komplekse og krever bedre samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer.
Ordningen ble lansert av regjeringen Støre gjennom Hurdals-plattformen i 2021, og bygger på en ambisjon om å gi kommunene en mer aktiv rolle i utviklingsarbeidet. Kommunene skulle selv definere sine viktigste utfordringer og utvikle løsninger i samarbeid med andre kommuner, samt med statlige og regionale aktører.
Hvilke spørsmål undersøkte følgeforskningen og
-evalueringen?
Følgeforskningen og -evalueringen undersøkte om bygdevekstavtaler fungerer som et hensiktsmessig distriktspolitisk virkemiddel. Analysene rettet seg mot hvordan avtalene påvirker kommunenes utviklingskapasitet, samordningen mellom statlige, regionale og lokale aktører, utviklingen av nye samarbeidsformer og mulighetene for mer stedstilpassede løsninger i distriktskommuner.
Hvorfor er prosjektet relevant og aktuelt?
Distriktskommuner står overfor komplekse utfordringer knyttet til demografi, rekruttering, kompetansetilgang og næringsutvikling. Disse utfordringene kan sjelden løses av én aktør alene. Bygdevekstavtalene representerer derfor et forsøk på å utvikle mer helhetlige og samarbeidsbaserte løsninger, der lokale behov kobles tettere til regionale og statlige virkemidler.
Prosjektet gir ny kunnskap om hvordan samhandling mellom kommuner, regionale aktører og staten kan organiseres for å møte komplekse distriktsutfordringer. Erfaringene har betydning for utviklingen av den framtidige distrikts- og regionalpolitikk i Norge.
