Systemjordingen vil være premissgiver for mange av de valgene som blitt gjort mht. feilhåndtering, dimensjonering av komponenter, spenningskvalitet og resulterende samfunnsøkonomi.
Bakgrunn
Historisk så har 132 kV nettet i Norge blitt bygget som et spolejordet system. Dette er en driftsform som man generelt har gode erfaringer med – spolene medfører at en får selvslukking av lysbuer ved enpolet jordfeil slik at spenningskvaliteten hos sluttbruker blir god.
I den senere tid så har en imidlertid erfart at enpolet jordfeil har resultert i følgeskader på andre komponenter i nettet. Det er ikke noen klar årsak til dette, men det er nærliggende å tro at dette skyldes spenningsstigningen som oppstår på friske faser i spolejordede nett. Spenningsstigningen kan kan gi for store påkjenninger på komponenter, da disse er bygget etter internasjonale standarder som ofte kun hensyn tar direktejordede og motstandsjordede system, som har en mye lavere spenningsstigning enn isolerte og spolejordet nett. Dertil kommer at aldrende komponenter vil ha en redusert tålegrense for spenningspåkjenninger.
Å bygge spolejordede nett er også kostnadsdrivende da det er et større behov for tilleggsutrustning (spoler) og mer isolasjon i komponentene.
Samfunnets forventinger til bedre forsyningssikkerhet gjør at eksisterende og nye luftlinjer legges i kabel, noe som fremtvinger et større behov for mer spoleytelse. Hvis man skal gå over fra en systemjording til en annen så er dette en tidkrevendeprosess som må ha en solid faglig forankring.
Hovedmål
Prosjektet har til hensikt å fremskaffe nye prinsipper, retningslinjer og dataverktøy for planlegging og drift av det regionale distribusjonsnettet, hvor systemjordingens betydning inkluderes.
Dette skal baseres på eksisterende kunnskap, utredninger etc. samt ny viten. Disse resultater skal gi grunnlag for sikrere og mer robust nettdrift, herunder veiledninger og dataverktøy ved evt. overgang til annen systemjording.
