Tilgang på strøm er avgjørende for å utjevne fattigdom, heve levestandard og utvikle industri som kan fremme økonomisk vekst. Derfor ønsker Verdensbanken å bidra til at Nepal utvikler sitt kraftsystem, men det må skje på en miljøvennlig måte. Nå er norske forskere på plass for å bidra til at flere får strøm, uten at vann forsvinner og sårbar natur og truede arter går tapt.
– Potensialet for vannkraft i denne regionen er så stort at det kan forsyne både Nepal og områder rundt, sier forsker Atle Harby i SINTEF.
Det er planlagt vannkraftutbygginger i nesten alle store elver i Himalaya, som omfatter India, Nepal, Bhutan, Pakistan og Kina. Verdensbanken finansierer flere av disse utbyggingen og ønsker samtidig å sikre at tilgangen på energi ikke skal føre til utarming av miljøet. Derfor har de bedt SINTEF lage et sett med tiltak og råd til myndigheter og vannkraftutbyggere.
Pravin Karki i Verdensbanken forteller at kunnskapsoverføring fra Norge som har så lang erfaring med utbygging av vannkraft, er viktig for Nepal.
— Verdensbanken ønsker å utvikle land både finansielt og med kunnskap, sier han.
Dagens praksis skader dyrelivet
I Nepalske elver finner vi flere utrydningstruede fiskearter som vandrer fra lavlandet og oppover mot fjellene for å gyte. Det er også mange bunndyr som har sitt leveområde i elvene, og disse er viktige for større dyr i næringskjeden. For eksempel er flere trekkfugler avhengig av elvene i Nepal for mat og hekking.
Dette artsmangfoldet er det nødvendig �� bevare for hele regionen, men er truet fordi vannkraftutbygging gjør det vanskeligere å vandre for fisken og elveløp tørrlegges. Forsker Ana Adeva-Bustos i SINTEF jobber med miljøkartlegging og leder arbeidet. Hun forteller at dagens regulering av vannkraft, pålegger kraftselskapene å produsere med maksimal kapasitet i tørketiden, noe som fører til full tørrlegging av elver i flere måneder.
— Denne praksisen fører til utarming av naturlige habitater for fisk og innsekter, men det fjerner også tilgangen til rent vann og mat for beboerne i området, sier Adeva-Bustos. Kunnskapsoverføring mellom Norge og Nepal derfor kan få stor påvirkning på miljøet i en sårbar region.
Dette er et av vannkraftverkene i Nepal som forskere nå har evaluert. Å hindre tørrlegging av elveløp sommerstid er noe av det viktigste for dyrelivet i regionen. Foto: SINTEF
Også Karki er klar på at bevaring av Nepals rike biologiske mangfold er av største betydning:
— Vannkraftprosjekter har alltid gitt utfordringer for både miljø og mennesker, derfor er kunnskapen fra SINTEF viktig for å overføre beste praksis og sikre bærekraftig utvikling, sier han.
Vannkraftutbyggingen må ta hensyn til natur og mennesker
SINTEF har i mange år samarbeidet med Nepalske myndigheter for å legge til rette for bærekraftig utvikling av vannkraft. Nepal har unike naturfortrinn med store vannressurser og bratte fjell. Vannkraft er allerede den største energikilden med 86 vannkraftanlegg som til sammen leverer 1200 MW. Men det er allikevel ikke mye: I Norge har vi til sammenlikning over 30 000 MW.
Nylig har forskere fra Norge og Nepal sammen evaluert miljøstatusen for 50 av disse kraftverkene, vise fram god internasjonal praksis og foreslå hva som kan gjøres bedre i Nepal. Målet er at kunnskapen skal legges til grunn for regulering av nye anlegg og forvaltning og forbedring av de eksisterende.
Ifølge SINTEF-forsker Atle Harby er det i dag mange steder de anbefalte miljøtiltakene ikke blir tatt i bruk, for eksempel hender det ofte at minstevannføring ikke overholdes, eller at fisketrapper enten ikke er installert eller ikke fungerer.
Nepal skal bygge 200 nye vannkraftverk
— Det er planlagt mer enn 200 nye vannkraftprosjekt i Nepal og våre funn viser at det vil være avgjørende for miljøet å gjøre endringer fra dagens praksis når disse skal etableres, forteller hun. I tørketiden er det vanlig å rasjonalisere strømmen, fordi de fleste vannkraftanleggene er bygget som elvekraftverk – altså ikke vannkraft med magasin og stor lagringskapasitet som vi har mest av i Norge. Nepal har et stort, teoretisk potensial for å produsere fornybar vannkraft, men utnytter bare 2 prosent i dag. Et realistisk anslag, viser at det er mulig å installere så mye som 42 000 MW i nær framtid – 35 ganger mer enn i dag.
Lærer miljødesign fra norsk praksis
I Norge har vi bygget ut vannkraft i over hundre år og lært hvordan naturen påvirkes, og hva vi kan gjøre for å forhindre eller avbøte skade gjennom miljødesign.
— Miljødesign er en metode for å ta vare på miljø, natur og andre interesser samtidig som man produserer lønnsom fornybar energi, forteller Harby.
Gjennom å studere dagens praksis i Nepal og sammenligne den med internasjonal god praksis, har forskerne identifisert 12 tiltak som bør gjennomføres av både myndigheter og industri. Det er flere departement som er involvert i utbygging og forvaltning av vannkraft i dag, og ett av de viktigste tiltakene forskerne har identifisert er styrket samhandling.
— Hvis vannkraft i Nepal skal bli en bærekraftig og fornybar industri, bør det utvikles en helhetlig plan som tar hensyn til bredden i behovene, fsier forskeren.
Deler kunnskap og digital kompetanse
Dette vil kreve både en samlet plan for vannkraft, men også kompetanseheving og gjensidig forståelse for behovene for både energi og miljø i alle departement. Tilgangen og muligheten til å dele kunnskap er en utfordring i dag, og en digitalisering av rapporter og tilgang på data som oppdateres i sanntid vil gjøre overvåkningen og tilgangen på kunnskap lettere.
Fra venstre til høyre: Ana Adeva-Bustos og Atle Harby SINTEF, Mr. Dinesh Ghimire, Secretary, (Ministry of Energy, Water Resources, and Irrigation) Mr. Pravin Aryal, Joint Secretary (Ministry of Energy, Water Resources, and Irrigation) Photo: Sujina Shakya
— Vi anbefaler å bruke miljøundersøkelser og miljødesign som underlag for en samlet plan fordi denne metodikken sørger for at riktige tiltak blir gjort i hvert prosjekt, presiserer Harby.
En samlet plan vil bety at myndighetene i større grad enn i dag kan stille krav til utbyggerne og sikre at nye anlegg tar vare på biodiversitet. Fordi potensialet for vannkraft er så stort i Nepal, er det attraktivt for mange internasjonale aktører.
— Vannkraft kan sikre tilgang på elektrisitet og gir Nepal en mulighet til å tjene penger på eksport av en fornybar naturressurs. Men hvis ikke utbyggerne tar ansvar for miljøet, kan vi risikere permanente skader og forverring for innbyggerne i Nepal, forteller Ana Adeva-Bustos.
Funnene fra forskningsprosjektet leveres i disse dager til Nepalske myndigheter, og forskerne legger opp til å arrangere flere workshops og kurs for de som skal jobbe videre med dette i Nepal.
