Sammendrag
Rapporten presenterer resultater fra følgeforskning og -evaluering av bygdevekstavtaler som
distriktspolitisk virkemiddel. Den vurderer om avtalebaserte samarbeidsformer kan styrke
utviklingskapasitet og samordning i distriktskommuner, samt hvilke forutsetninger dette krever.
Analysene bygger på erfaringer fra pilotkommuner i Trøndelag og Finnmark. Evalueringen viser at
bygdevekstavtalene i hovedsak har fungert som et samordnende og prosessorientert rammeverk.
Avtaler og handlingsplaner har bidratt til tydeligere prioriteringer og bedre samhandling mellom
statlige, regionale og kommunale aktører, samtidig som et spenningsforhold mellom
stedlig/regional tilpasning og statlig styring synliggjøres. Ordningen har stimulert til nye
arbeidsformer og dialogarenaer som har styrket koordinering og læring på tvers av nivåer, men
disse framstår som sårbare og personavhengige. Varig utviklingskapasitet forutsetter bred politisk
og administrativ forankring og integrering i ordinære styrings- og planprosesser. Evalueringen
avdekker begrensninger i statlig samordning og ulike regionale kontekster og forutsetninger.