Sammendrag
Rapporten presenterer resultater fra følgeforskning og -evaluering av bygdevekstavtaler som distriktspolitisk virkemiddel. Den vurderer om avtalebaserte samarbeidsformer kan styrke utviklingskapasitet og samordning i distriktskommuner, samt hvilke forutsetninger dette krever. Analysene bygger på erfaringer fra pilotkommuner i Trøndelag og Finnmark. Evalueringen viser at bygdevekstavtalene i hovedsak har fungert som et samordnende og prosessorientert rammeverk. Avtaler og handlingsplaner har bidratt til tydeligere prioriteringer og bedre samhandling mellom statlige, regionale og kommunale aktører, samtidig som et spenningsforhold mellom stedlig/regional tilpasning og statlig styring synliggjøres. Ordningen har stimulert til nye arbeidsformer og dialogarenaer som har styrket koordinering og læring på tvers av nivåer, men disse framstår som sårbare og personavhengige. Varig utviklingskapasitet forutsetter bred politisk og administrativ forankring og integrering i ordinære styrings- og planprosesser. Evalueringen avdekker begrensninger i statlig samordning og ulike regionale kontekster og forutsetninger.