Sammendrag
Rapporten gir et samlet naturfaglig råd om hva som kan anses som et akseptabelt utslippsnivå av lakselus fra oppdrettsnæringen, med utgangspunkt i en bestilling fra Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Målet er å finne et akseptabelt lusenivå i oppdrett som sikrer at påvirkningen på vill laksefisk ikke overstiger det fastsatte miljømålet, definert som maksimalt 10 % dødelighet i populasjoner av ville laksefisk grunnet lakselus alene.
Rådet er utarbeidet i samarbeid med flere forskningsmiljøer og bygger på flere ulike modeller. Felles for modellene er at de simulerer hvordan lakselus som produseres i oppdrettsanleggene spres og fester seg på villfisk, og medfører dermed økt dødelighet på utvandrende laksesmolt og redusert fitness (evne til å overleve og reprodusere) for sjøørret.
Utslippsnivået som beregnes i rapporten blir oppgitt som totalt antall voksne hunnlus i oppdrettsanleggene, og ikke antall luselarver. Et akseptabelt utslippsnivå basert på totalt antall hunnlus gir større forutsigbarhet for oppdretterne og er enklere å håndheve enn et utslippsnivå basert på antall luselarver.
Resultatene viser tydelig at det akseptable lusenivået varierer betydelig mellom ulike geografiske områder og mellom år. Denne variasjonen skyldes både biologiske forhold, som utvandringstidspunkt, og fysiske forhold som temperatur og strøm. For laks ligger medianverdiene for akseptabelt lusenivå i ulike produksjonsområder på omtrent 0,9 til 4 millioner voksne hunnlus til enhver tid, mens tilsvarende nivå for sjøørret er betydelig lavere, fra rundt 0,08 til 1,25 millioner hunnlus. Forskjellen skyldes i hovedsak artsspesifikke ulikheter i eksponering: laks oppholder seg relativt kort tid i kystsonen, mens sjøørret (og sjørøye) kan oppholde seg i fjorder og kystnære områder i lange perioder og dermed utsettes for lakselus over lengre tid.
Rapporten viser at hvis reguleringen av lakselus baseres på akseptabelt lusenivå for laksen alene, vil det i mange tilfeller gi for høye lusenivåer for sjøørret. Beregninger indikerer at en slik praksis kan føre til betydelig økt negativ påvirkning på sjøørretbestandene, i noen tilfeller godt over miljømålet. Derfor konkluderes det med at hensynet til sjøørret i praksis vil være dimensjonerende for hvor lave lusenivåene må settes dersom man skal beskytte begge arter.
Rapporten peker også på at det er betydelig usikkerhet knyttet til beregningene. Viktige kilder til usikkerhet er kvaliteten på lusetellinger og antallsberegninger av fisk i oppdrettsanlegg, variasjon i modellforutsetninger (for eksempel tålegrenser for lus), geografisk fordeling av oppdrettsanlegg og naturlige variasjoner mellom år. Resultatene er også oppgitt som intervaller, ikke absolutte grenser, for å tydeliggjøre at det akseptable lusenivået i oppdrett vil variere mellom år. For høy sannsynlighet for oppnåelse av miljømålet alle år så bør man sikte på de laveste verdiene innen intervallet.
Rapporten legger også fram et forslag til nye reguleringsområder. Dagens 13 produksjonsområder er foreslått oppdelt i 28 mindre reguleringsområder, kun basert på naturfaglige hensyn. Bakgrunnen er at dagens områder er for heterogene, slik at samme totale lusenivå kan gi svært ulik påvirkning avhengig av hvor i området utslippene skjer. Mindre og mer homogene områder vil gi bedre samsvar mellom regulering og faktisk miljøeffekt, selv om det innebærer en økt betydning av smitte mellom områder.
Rapporten påpeker at kunnskapsgrunnlaget for sjørøye er utilstrekkelig til å inkludere arten i de kvantitative beregningene. Likevel tyder eksisterende kunnskap på at også denne arten er svært sårbar for lakselus, noe som tilsier at fremtidig forvaltning er avhengig av mer kunnskap om denne arten.