Befolkningssammensetning, sykelighet og forhold som påvirker helsetilstanden er ikke likt fordelt mellom ulike geografiske områder i Norge. Dermed vil også behov for og etterspørsel etter spesialisthelsetjenester variere. I forbindelse med Magnussen-utvalgets arbeid om inntektsfordeling mellom de regionale helseforetakene (NOU 2008:2), ble det utviklet nye behovsindekser på kommunenivå. Med utgangspunkt i disse indeksene er det beregnet tilsvarende indekser for hvert HF-område. Ved å sammenligne disse indeksene med befolkningens faktiske bruk av somatiske spesialisthelsetjenester i de ulike områdene får en et bilde av forholdet mellom faktisk og forventet forbruk.

For de fleste HF-områdene var det i 2007 stort sett sammenfall mellom forbruksindikatorer og forventet (estimert) behov for somatiske spesialisthelsetjenester. Områder med lavt forbruk var for eksempel Østfold og Nord-Trøndelag HF-områder, mens for eksempel Telemark, Førde og Sunnmøre HF-områder hadde et høyt forbruk. Videre viste analysene at de geografiske forskjellene i forbruksrater var ulike for ulike pasientgrupper. Gruppene som skilte seg ut var ICD10-hovedkapitlene ”Faktorer som har betydning for helsetilstand og kontakt med helsetjenesten”, ”Skader, forgiftninger og visse andre konsekvenser av ytre årsaker” samt ”Sykdommer i muskel-skjelettsystemet og bindevev”.

I årene etter helsereformen økte tilgjengeligheten til mindre omfattende kirurgi. Dette er behandling som i stor grad gjøres dagkirurgisk. Utviklingen kan illustreres ved å se på de største gruppene av mindre kirurgiske prosedyrer innen fagområdene øyesykdommer, øre-nese-hals-sykdommer og muskel-skjelettlidelser. For de utvalgte prosedyrene var det fra 2002 til 2005 en vekst på hele 25 prosent. Innstramminger i budsjettene til helseforetakene i årene etter dette medførte mindre bruk av private institusjoner. Andelen bruk av private institusjoner avtok også i perioden 2005 til 2007, og mest innen øyekirurgi. Antall operasjoner per innbygger ble også redusert i samme periode. Den prosentvise nedgangen i operasjonsratene var størst for prosedyrer i forbindelse med øre-nese-hals-sykdommer.

Veksten i operasjonsratene for behandling for muskel- og skjelettlidelser fra 2002 til 2007 var på hele 37 prosent. Dette til tross for en viss reduksjon i omfanget av operasjoner per innbygger fra 2005 til 2007. Områder med høy andel bruk av private institusjoner til å utføre operasjoner for skjelett-muskellidelser hadde oftere et høyere antall operasjoner per innbygger enn andre områder. For ØNH og øye var tendensen motsatt  - en høy andel operasjoner ved private sykehus  korrelerte med et lavt antall operasjoner per innbygger