Et sentralt helsepolitisk mål er at den norske befolkningen skal ha et likt tilbud til spesialisthelsetjenester uavhengig av hvor de bor. Den første problemstillingen vi analyserer er derfor (i) hvor stor er de geografiske forskjellene i forbruksrater for den totale spesialisthelsetjenesten, og (ii) har forskjellene blitt større eller mindre over tid? Når vi ser på totalforbruket av spesialisthelsetjenester i Norge i 2005 og i 2008 ser vi at det har vært en svak økning i de regionale forskjellene, mens de geografiske forskjellene mellom HF-områdene ligger stabile på omkring ti prosent variasjon rundt totalraten for landet begge år. Helgelandsområdet og Telemark HF-område utmerker seg med et relativt høyt forbruk av spesialisthelsetjenester, mens Stavangerområdets befolkning har det laveste forbruket i landet.

En forklaring på ulikt forbruk av spesialisthelsetjenester i ulike geografiske områder kan være at behovet for, og dermed etterspørselen etter, spesialisthelsetjenester er ulikt fordelt geografisk. Tidligere undersøkelser har blant annet vist at indikatorer på behovet for spesialisthelsetjenester varierer nokså betydelig mellom ulike geografiske områder i Norge. Den neste problemstillingen vi analyserer er derfor som følger: Er det sammenfall mellom verdiene på behovsindeksen og det faktiske forbruket av spesialisthelsetjenester? I 2008 gjorde Magnussen-utvalget, som var nedsatt for å vurdere inntektsfordelingssystemet mellom de regionale helseforetakene (RHF-ene), en vurdering av faktorer med betydning for basisfinansieringen av RHF-ene. I den forbindelse ble det lagd en behovsindeks, som bygger på et sett karakteristika ved befolkningen i hver av de norske kommunene. Analysene våre viser at det estimerte behovet for spesialisthelsetjenester i stor grad samsvarer med det faktiske forbruket av tjenester. Ikke desto mindre forekommer det interessante avvik fra dette mønsteret for enkelte HF-områder. Blant HF-områdene som utmerker seg er Helgeland, Finnmark, Ringerike, Blefjell og Telemark HF-område, som alle har høyere forbruk enn verdien på behovsindeksen skulle tilsi.

I dette kapitlet analyserer vi også bruken av spesialisthelsetjenester innen noen utvalgte pasientgrupper. Gruppene som er valgt ut omfatter sykdommer og lidelser som er relativt vanlige blant eldre. Disse er hjernekarsykdom, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS), lårhalsbrudd, innsetting av kunstig hofteledd, iskemisk hjertesykdom samt artroser og inflammatorisk leddlidelse. I fremstillingene ser vi nærmere på om det er geografiske forskjeller i bruken av spesialisthelsetjenester for gruppene, og om forskjellene blir større eller mindre over tid. Vi ser også på omfanget av øyeblikkelig hjelp-innleggelser og, for de gruppene der det er aktuelt, omfanget av kirurgiske opphold.

Funnene våre viser at de geografiske forskjellene i bruken av sykehusopphold for KOLS-pasienter er relativt stabile fra 2003 til 2008. Dette gjelder også for øyeblikkelig hjelp-innleggelsesrater og øyeblikkelig hjelp-andeler. Videre er øyeblikkelig hjelp-innleggelsesratene og kirurgiandelen for pasienter med lårhalsbrudd som forventet høye og stabile på tvers av de geografiske områdene over tid. For iskemisk hjertesykdom er det er en markant nedgang i behandlingsratene fra 2003 til 2008. Samtidig er det svært store geografiske forskjeller i ratene. De geografiske forskjellene i andelen av innleggelsene som er øyeblikkelig hjelp-innleggelser er imidlertid noe mindre i 2008 enn de var i 2003. Andelen av oppholdene som omfatter kirurgisk behandling ligger rundt 25 prosent i samtlige regioner. På HF-områdenivå varierer andelene fra 51 prosent i Stavangerområdet til 21 prosent i Sunnmøre HF-område i 2008. For pasienter som får innsatt hofteprotese går behandlingsratene ned fra 2003 til 2008, og forskjellene mellom regionene øker. De geografiske forskjellene i ratene for kirurgisk behandling av pasienter med artroser og inflammatoriske leddlidelser øker fra 2003 til 2008 og de geografiske forskjellene i oppholds- og pasientratene øker markant fra 2003 til 2008. De geografiske forskjellene i oppholdsratene for hjernekarsykdom øker også fra 2003 til 2008. Variasjonen er ikke like betydelig når man teller pasienter som når man teller opphold. Helseregion Sør-Øst skiller seg ut med lav øyeblikkelig hjelp-andel for pasienter med hjernekarsykdom (66 prosent mot over 90 prosent i helseregion Midt-Norge og Nord).