I 2007 var det 12 029 årsverk i det psykiske helsearbeidet i kommunene og 20 382 årsverk i det psykiske helsevernet – totalt 32 411 årsverk som arbeidet med mennesker med psykiske lidelser og problemer. Målt som årsverk per 1 000 innbyggere var det 2,5 årsverk i det psykiske helsearbeidet i kommunen og 4,3 årsverk i det psykiske helsevernet. Helseregion Nord har flest årsverk per innbygger i det psykiske helsevernet, og ligger sammen med kommunene i helseregion Sør-Øst også høyt når det gjelder psykisk helsearbeid for barn og unge. Grupperer vi tallene etter helseforetaksområde, finner vi kommunene i Telemark HF-område på topp med gjennomsnittlig 4,5 årsverk per 1 000 innbyggere i det psykiske helsearbeidet, mens kommunene i Buskerud HF-område skårer lavest med 1,7 årsverk per 1 000 innbyggere. Vi finner en viss tendens til at helseforetaksområder som har mange kommuner med få innbyggere (<5 000) har flere årsverk per innbygger i det psykiske helsearbeidet sammenliknet med landsgjennomsnittet. Vi finner ingen signifikante sammenhenger mellom årsverk per innbygger i det psykiske helsevernet og årsverk per innbygger i det psykiske helsearbeidet.

Vi har sammenstilt Magnussen-utvalgets (NOU 2008:2) behovsberegninger for helsetjenester til psykisk syke med årsverksinnsatsen i det psykiske helsearbeidet og i det psykiske helsevernet – på helseforetaksområdenivå. Det var en høy (r=0,64) og signifikant sammenheng mellom årsverksinnsatsen i det psykiske helsearbeidet for barn og unge i kommunene og Magnussen-utvalgets behovsindeks. Under gjennomsnittlig behov for slike helsetjenester synes å gi under gjennomsnittlig årsverksinnsats per innbygger, mens over gjennomsnittlig behov gir økt årsverksinnsats per innbygger i det psykiske helsearbeidet for barn og unge.

Det er også en viss samvariasjon mellom behovsindeks og årsverksinnsats i det psykiske helsevernet for barn og unge (r=0,34), men sammenhengen er ikke signifikant. Det er derimot ingen sammenheng mellom behovsindeksene og årsverksinnsats i det psykiske helsearbeidet for voksne (r=0,16) eller det psykiske helsevernet for voksne (r=0,07). Én av forklaringene på at det psykiske helsearbeidet (for barn og unge) later til å være mer sensitivt for behovet for tjenester enn det psykiske helsevernet, kan være at psykisk helsearbeid er et relativt nytt område – bygd opp gjennom Opptrappingsplanen og basert på behovskartlegginger for slike tjenester gjort i kommunene ved Opptrappingsplanens start.

I det psykiske helsearbeidet for barn og unge i kommunene går 54 prosent av årsverkene på landsbasis til behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid, 35 prosent til helsestasjoner og skolehelsetjeneste, mens de resterende 11 prosentene går til aktiviteter, kultur- og fritidstiltak. I tjenester for voksne går 42 prosent av årsverkene på landsbasis til behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid, 40 prosent til oppfølging i bolig, 9 prosent til aktivitets- og/eller dagsenter, 6 prosent til kommunalt tilrettelagte arbeidstiltak, mens de resterende 2 prosentene går til andre aktiviteter. Her er det imidlertid store forskjeller mellom helseforetaksområdene.

Det er 2,7 årsverk per 1 000 innbyggere 0-17 år i psykisk helsearbeid for barn og unge. Det tilsvarende tallet i tjenester for voksne er 2,5 årsverk. I gjennomsnitt finner vi flest årsverk per innbygger i behandling, oppfølging, rehabilitering og miljøarbeid for barn og unge (1,5 per 1 000 innbyggere 0-17 år), mens tilsvarende tall for voksne er 1,1 årsverk per 1 000 innbyggere 18 år og eldre.

80 prosent av årsverkene i psykisk helsearbeid for barn og unge besto av universitets- eller høyskoleutdannet personell. I psykisk helsearbeid for voksne er andelen 54 prosent. I det psykiske helsevernet er andelen fagårsverk; 78 prosent i psykisk helsevern for barn og unge, og 61 prosent i psykisk helsevern for voksne. Det er altså rekruttert en høyere andel høyt utdannet personell i tjenester for barn og unge i både primær- og spesialisthelsetjenesten. På helseforetaksområdenivå er imidlertid variasjonen mellom HF-områdene større i tjenester for barn og unge, sammenliknet med tjenester for voksne.

Vi har også sett på hvordan kommunene i de ulike HF-områdene har organisert sitt psykiske helsearbeid – har de valgt å ha egne enheter, egne spesialiserte tjenester – eller har de valgt å integrere psykisk helsearbeid i øvrige tjenester? På landsbasis finner vi at 43 prosent av kommunene har valgt å organisere det psykiske helsearbeidet for barn og unge etter en integrert modell, der psykisk helsearbeid ivaretas av de ansatte innenfor de ulike kommunale tjenestene som innbyggere med psykiske problemer/lidelser benytter. I det psykiske helsearbeidet for voksne har imidlertid 44 prosent av kommunene valgt å etablere en egen tjeneste – med personell som arbeider bare med psykisk helsearbeid.