Resultatene viser at andelen diagnostiserte pasienter har økt fra 64 prosent i 2005 til nær 68 prosent i 2007 (Akse 1). Dette skyldes primært økt bruk av Z-diagnoser i perioden, som er kategorier for undersøkelse og utredning. Fordelingen for de øvrige diagnoseaksene (Akse 2-6) har holdt seg relativt stabil fra 2005 til 2007.

Analysene indikerer at det er ulik praksis i bruk av diagnoseakse 1 mellom helseregionene, spesielt gjelder dette bruk av Z-koder, samt manglende diagnosesetting.

Andelen diagnostiserte pasienter øker jo lengre pasientene har vært i behandling i det psykiske helsevernet. Mens over halvparten av nyhenviste pasienter (i behandlingsåret) er uten diagnose (Akse 1) i 2007, gjelder dette for 17 prosent av pasienter henvist tidligere år.

Analysene indikerer også at diagnose settes tidligere i behandlingsforløpet i 2007 enn i 2005.

Det er et tydelig samsvar mellom henvisningsgrunn fra førstelinjetjenesten og hvilke diagnoser som settes i det psykiske helsevernet.

Polikliniske pasienter med avsluttet behandling i det psykiske helsevernet i 2007, mottok 15 tiltak (median) og hadde behandlingstid på 8,7 mnd (median). Det er stor variasjon i behandlingsomfang og behandlingstid innad i og mellom diagnosekategoriene, både på nasjonalt og regionalt nivå. Ungdom mottar flere tiltak og har lengre behandlingstid enn yngre pasienter.

Pasiendata for barn og unge i det psykiske helsevernet er benyttet som datagrunnlag for analysene i  rapporten. Data er samlet inn av Norsk pasientregister, Helsedirektoratet.

Les sammendrag fra rapporten (Pdf - 16 Kb)

Last ned SINTEF Rapport A9124, Tilstander/diagnoser i det psykiske helsevernet for barn og unge. Et utviklingsprosjekt om bruk av det multiaksiale klassifikasjonssystemet akse 1-6, i perioden 2005-2007. (Pdf - 972 Kb)

Kontakt:

Ansattinfo mangler