I desember 2005 kunne man på Folkehelsa sine nettsider lese om tre nye tilfeller av legionellose i Østfold. De var forårsaket av den samme genotypen av Legionella pneumophila som våren 2005 ble påvist i det fatale utbruddet som krevde 10 menneskers liv. Ved utbruddet i mai 2005 ble Borregaard Industrier ansvarliggjort for smitten, som også ble påvist i deler av Glomma.
De tre som ble smittet i november 2005 er alle hjemmehørende i Fredrikstad-Sarpsborg området og har ikke vært på reise i den aktuelle smitteperioden. I følge Folkehelsa sine nettsider pågår fortsatt jakten på opphavet til smitten for de nye tilfellene. Les mer på www.fhi.no: "Nøye oppfølging av legionellatilfeller i Sarpsborg-området".
Legionella-kontroll
Legionella-kontroll ble et hett tema igjen etter det fatale utbruddet i Østfold, mai 2005. Sosial- og helsedirektoratet kom raskt på banen med: "Midlertidig forskrift om tiltak for å hindre overføring av smittestoffer fra kjøleanlegg med kjøletårn eller lignende innretning". Men kontrollmetoden som myndighetene anbefaler, friskmelder kjøletårn og andre anlegg som kan være infisert med legionella.
Teller bakterier
Forskriften sier: "Virksomheten bør for å oppfylle kravet til helsemessig forsvarlig drift, forholde seg til Veileder for forebygging og kontroll av legionellasmitte fra VVS-anlegg fra Folkehelseinstituttet."
I Legionella-veilederen fra Folkehelsa står det i punkt 4.3 Kontroll og Overvåking av kjøleanlegg at "Overvåkingsprogrammet bør omfatte rutinemessig prøvetaking og undersøkelse mht. tilstedeværelse av aerobe bakterier ved å foreta kimtallsundersøkelser".
Kimtallsundersøkelser gjøres for å bestemme det totale antallet levende bakterier i vannet ved tidspunktet for prøvetakingen. Undersøkelsen tallfester antallet bakterier som kan dyrkes frem fra vannprøven - vel å merke bakterier av de artene som er i stand til å vokse på de tradisjonelle dyrkningsmediene som benyttes i slike tester.
Bortkastet ressursbruk
Kimtallsundersøkelser er brukt for å avgjøre om vannet er egnet til bruk i produksjon av næringsmidler. Der bør vannets innhold av mikroorganismer være lavt.
I prosessanlegg som kjøletårn og lignende, vil det normalt kunne være store mengder av normale vannbakterier, som vil vokse på tradisjonelle dyrkingsmedier uten at dette utgjør noen infeksjonsrisiko. Legionella-bakterien lar seg derimot ikke påvise med denne testen - selv om vannprøven skulle innholde store mengder av dødsbakterien. På www.sintef.no/legionella er utfordringer med legionellapåvisning visualisert.
Forholdet er motsatt
Veilederen sier at et høyt kimtall (>10.000/ml) bør foranledige rens og desinfeksjon. Det er ikke kjent for undertegnede at høye kimtall noen gang har kunnet knyttes til økt risiko for infeksjon, herunder innbefattet legionella-infeksjon. Enda mer urovekkende er det at fagmiljøene ser indikasjoner på et motsatt forhold mellom kimtall og legionella-forekomst! (Garåsen et al. 2005).
I en artikkel i Tidskrift for den Norske Legeforening, i juni 2005 er det rapportert at legionella-oppvekst ses hyppigere ved lave kimtall enn ved høye (Garåsen et al) og det er uttrykt bekymring for at veilederen kan være misvisende på dette punkt.
Støtte for dette synet er fremlagt i Lederartikkel og Kommentarer i det samme tidskriftet (lederinlegg Midtvedt, juni 2005 nr 13-14:2005; kommentar Kristiansen, nr 16:2005).
Følger pålegg
I snart et år har prosessindustrien gjort hva den kan for å oppfylle kravene. Bedriftene måler og måler. Hvis de finner kimtall som overstiger normen 10.000/ml iverksettes tiltak som rensing og massiv behandling med kjemikalier. Og det uten at bedriftene har noen faktisk informasjon om hvorvidt deres anlegg er eller har vært forurenset med legionella eller ikke!
Rimelige og raske metoder
Undertegnede er meget bekymret over at Legionella-veilederen - som er et særskriv om legionella - fraråder påvisningstester for legionellabakterier og i stedet fremmer kimtallsundersøkelser for ”å følge en generell bakteriekonsentrasjon og sette inn tiltak dersom det er nødvendig”. Dette betyr å følge konsentrasjonen av anleggets normalflora, som i de fleste tilfeller vil være stabil og selvregulerende.
I Legionella-veilederen heter det: "Påvisning av legionellabakterier krever svært spesialiserte laboratorieteknikker, og er både dyrt, tar lang tid og er teknisk komplisert". Dette er uten relevans for dagens situasjon, da DNA-baserte teknikker (PCR) verken er teknisk kompliserte eller særlig dyre og kun tar timer å gjennomføre. Slike analyser er godt innarbeidet på de fleste av landets mikrobiologiske laboratorier.
Øker i Norden
Ettersom legionella ser ut til å øke også i Norden, er det god grunn for å utøve en forebyggende miljøkontroll av legionella, især av L. pneumophila som står for mer enn 90 prosent av alle sykdomsutbrudd av Legionella i vestverdenen.
Den forebyggende kontroll som industrien pålegges i dag medfør betydelige kostnader for analyser som ikke gir svar på spørsmålet men heller falsk trygghet. I tillegg påføres industrien kostnader for økt kjemikaliebruk, noe som vil kunne få mer enn økonomiske konsekvenser – her vil resistensproblematikk være en reell konsekvensutfordring.
Legionella-påvisning har vært en naturlig del av SINTEFs arbeid med å overvåke infeksjonsfremkallende mikroorgansimer. Frem til 2003 var dette arbeidet basert kun på kultivering på spesialmedier. Fra da har vi benyttet hurtige og spesifikke DNA-tester for L. pneumophila.
Når kundene etter hvert også er blitt klar over kimtallsundersøkelsens mangelfullhet og de muligheter som fins for direktepåvisning av L. pneumophila, velger de å ta den merkostnad det er å få gjort en relevant undersøkelse av anlegget.
Er det rimelig å pålegge norsk industri å gjøre analyser som ikke er relevante for spørsmålsstillingen? Og som attpåtil kan være villedende for om anlegget er infisert med Legionella?
