Abstract
Denne rapporten undersøker samspillet mellom nye teknologier, etablert tolkepraksis og det juridiske rammeverket i Norge som er fastsatt i tolkeloven. Målet er å legge til rette for at offentlige organer og andre interessenter kan ta kvalifiserte, forholdsmessige og ansvarlige beslutninger om teknologiens fremtidige rolle på tolkefeltet. Rapporten utforsker hvordan nye teknologier, spesielt KI, automatisering, naturlig språkbehandling (NLP) og verktøy for fjernkommunikasjon påvirker tolkefeltet. Rapporten undersøker den raske utviklingen innen
tale-til-tekst, maskinoversettelse og maskinbaserte tolkesystemer, og hvordan slike teknologier kan støtte, styrke eller i noen tilfeller erstatte menneskelige tolker. I tillegg skisserer rapporten hvordan markedsaktørene forsøker å dra nytte av den teknologiske utviklingen, enten i form av helt nye verktøy eller ved å innlemme teknologien i eksisterende verktøy. Rapporten undersøker også tolkenes bruk av ulike former for teknologi og deres holdning til den teknologiske utviklingen. Et sentralt funn er at tolking fortsatt er en særs ferdighetsbasert, kontekstavhengig aktivitet, der menneskelig skjønn, situasjonsforståelse og etisk ansvar er avgjørende. Selv om teknologi kan forbedre arbeidsflyt, tilgjengelighet, forberedelse til oppdrag og tilgang til ressurser, spesielt gjennom maskinassisterte tolke- og oversettelsesverktøy og løsninger for fjerntolking, medfører full automatisering
av tolking fortsatt en betydelig risiko i offentlig sektor. Etter å ha kartlagt teknologiske trender, markedsutviklinger og tolkenes holdninger generelt, fokuserer rapporten på den norske konteksten. I Norge reguleres tolking i offentlig sektor av tolkeloven, som fastsetter kriterier for når det skal brukes tolk og hvem som er kvalifisert til å tolke. Loven krever også at
offentlige organer etablerer retningslinjer for tolking. Rapporten analyserer deretter hvordan nye verktøy kan tas i bruk på en ansvarlig måte. Rapporten presenterer fremtidige scenarier som spenner fra forsiktig styrking av menneskelig tolking ved hjelp av teknologi, til nedbrytende automatisering, og gir anbefalinger om styring, kvalitetsstandarder, opplæring
av profesjonsutøvere og evidensbasert beslutningstaking. Samlet sett understreker rapporten at teknologi vil påvirke tolkefeltet, men bør innføres med omhu for å
sikre kvalitet, rettssikkerhet og bærekraft på tolkefeltet og i tolkeyrket. Rapporten avslutter med et sett anbefalinger om utvikling av tolkefeltet. Anbefalingene er delt i tre hovedgrupper: øke styrings- og beslutningsevnen i offentlig sektor når det gjelder tolking og teknologi (1), styrke tolketeknologiens kvalitet og kontrollere risiko (2) og bygge et kompetent og profesjonelt tolkekorps med tanke på et teknologisk landskap i endring (3). De syv konkrete anbefalingene er:
• Ta evidensbaserte beslutninger basert på flere kilder
• Utarbeide felles retningslinjer for maskinoversettelse og -tolking på tvers av offentlig sektor
• Overvåke gråsoner, for eksempel settinger der det normalt ikke brukes tolk på tross av
språkbarrierer
• Forbedre arbeidsflyt for tolkeoppdrag
• Utvikle kvalitetsstandarder for tolkeverktøy
• Styrke læreplaner og forskning på ny teknologi innen tolkeutdanningene
• Heve teknologisk kompetanse blant praktiserende tolker