Abstract
Bygg- og anleggssektoren er en av de største bidragsyterne til klimagassutslipp og ressursbruk, både i Norge og internasjonalt. Riving av bygninger og nybygging medfører høyt materialforbruk og store utslipp, samtidig som 80–90 % av dagens bygningsmasse fortsatt vil stå i 2050. Det gjør rehabilitering og ombruk til sentrale strategier for å nå klimamål og fremme sirkulær økonomi.
Denne studien er gjennomført for å kartlegge utviklingen som har skjedd etter publiseringen av SINTEF-rapporten «Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede» (2020), som dokumenterte betydelige miljøgevinster ved rehabilitering sammenliknet med nybygg. Den nye studien bygger videre på disse funnene og undersøker hvordan livsløpsanalyser (LCA) har blitt brukt på eksisterende bygninger siden 2020, med særlig fokus på integrering av kulturmiljøverdier og sirkularitet i vurderinger av bærekraft. Rapporten belyser utviklingen i metodikk, regelverk og praksis, og analyserer hvordan LCA kan bidra som beslutningsstøtte i prosesser der man skal ivareta både klima- og vernehensyn. Analysen bygger på kunnskapsgrunnlag fra litteratur, casestudier og kvalitative intervjuer med sentrale aktører.
Hovedfunn:
• Kartlegging av praksis: LCA er brukt i flere prosjekter for å vurdere ombruk av bygninger, bygningsdeler og materialer. Kulturmiljøverdier vurderes ofte indirekte i tidlig fase gjennom dialog med antikvariske myndigheter, men oppfattes av mange som en barriere som begrenser tiltak. Samtidig kan kulturmiljøverdier være en ressurs som fremmer kreativitet og bærekraftige løsninger, fordi historiske bygninger ofte har materialer og konstruksjoner av høy kvalitet.
• Casestudier: Ombruk og rehabilitering gir betydelige klimagevinster sammenliknet med nybygg, særlig når tunge konstruksjoner bevares. For nybygg kan det ta 30–60 år før lavere energibruk kompenserer for høye materialutslipp. Effekten av tiltak varierer med bygningstype og energiforutsetninger: Småhus og eldre bygninger har størst gevinst av kombinasjonstiltak som etterisolering og varmepumpe, mens kontor- og skolebygninger krever mer komplekse inngrep. Internasjonale caser viser at kulturmiljøverdier har positiv juridisk og miljømessig påvirkning på ombruk, og anbefaler rammeverk som EN 16883 for energieffektivisering i historiske bygninger.
• Barrierer: Manglende kompetanse og harmoniserte metoder, høye kostnader, svake insentiver og komplekse regelverk hemmer oppskalering. Dokumentavgiften fungerer som et negativt insentiv for ombruk. Fravær av integrerte metoder som kombinerer LCA, LCC og kulturmiljøvurderinger gjør beslutningsgrunnlaget fragmentert. “One-size-fits-all”-tilnærminger er uegnet fordi strategier må tilpasses bygningstype, vernestatus og energiforutsetninger. Tidlig dialog med kulturmiljøforvaltningen er avgjørende for å balansere klima- og vernehensyn.
• Muligheter: Nye rammeverk som NS-EN 17680, ISO 59000-serien og EU Level(s) gir metodisk støtte, men er i liten grad implementert. Digitalisering, industrialisering av ombruk og utvikling av benchmark-verdier kan styrke beslutningsgrunnlaget. Kulturmiljøverdier kan brukes som indikator for sirkularitet og bidra til forlenget levetid og redusert materialbruk. Internasjonale erfaringer understreker behovet for harmoniserte metoder og integrasjon av sosiale og kulturelle verdier i vurderingssystemer.
Anbefalinger: Rapporten identifiserer fire strategiske innsatsområder:
• Politiske beslutningstakere: Etabler et samordnet rammeverk som likestiller kulturmiljøverdier med klimakriterier og tekniske kriterier, og utvikle økonomiske insentiver som skattefordeler, grønne lån og justering av dokumentavgiften.
• Reguleringsmyndigheter og faginstanser: Oppdater veiledere og håndbøker for å inkludere LCA og bærekraftsvurderinger, utvikle praktiske retningslinjer for NS-EN 17680 og verktøy for tidlig-fasevurdering av ombrukspotensial.
• Kommuner og fylkeskommuner: Styrk kompetanse gjennom opplæringsprogrammer, tilrettelegg for tverrfaglig samarbeid og tilpass lokale krav for å ivareta kulturmiljøverdier.
• Offentlige byggherrer og eiendomsforvaltere: Dokumenter og del gode eksempler, bruk samfunns-økonomiske analyser til å synliggjøre helhetlige gevinster ved rehabilitering, og tilpass anskaffelseskriterier for å fremme ombruk og bevaring.