Abstract
En av de største utfordringene i vår tid er behovet for å håndtere og tilpasse seg effektene av menneskeskapte klimaendringer. Dette er særlig kritisk i samfunn som opplever disse effektene på et hurtigere og mer omfattende nivå, der konsekvensene får direkte innvirkning på kritisk infrastruktur, samfunnsfunksjoner samt befolkningens liv og helse. Denne avhandlingen undersøker hvordan slike utfordringer har utspilt seg og blitt håndtert i Longyearbyen, det største lokalsamfunnet og Norges administrative hovedsete på øygruppen Svalbard på 78° nord. Mer spesifikt fremheves håndteringen av snø- og sørpeskred som klimarelaterte risikoer, sett gjennom flere aktører, på ulike nivåer og i forskjellige situasjoner. Analysen bygger på fire artikler og syntesen i kappen. Den første artikkelen baner vei ved å undersøke hvordan risikosamstyring av klimarelaterte trusler praktiseres andre steder i verden. Den andre artikkelen analyserer hvilken rolle lokal kunnskap spiller i korttidshåndteringen av snøskred, med særlig vekt på snøobservasjon og varsling i Longyearbyen. Den tredje artikkelen utforsker hvordan ulike aktører kommuniserer for å etablere en felles forståelse av risiko. Denne forståelsen må både reflektere den sosiomaterielle virkeligheten til utsatte grupper og den fysiske virkeligheten som eksperter beskriver. Evakueringskontekster i Longyearbyen, Honningsvåg, Rauma og Uummannaq brukes som empirisk grunnlag. Den fjerde artikkelen undersøker hvordan ulike konseptualiseringer av risiko har formet planarbeidet knyttet til permanente tiltak mot sørpeskred i Longyearbyen. Dette synliggjør avstanden mellom de fysiske fenomenene og deres aggregerte kardinalform. Samlet sett fremhever artiklene og syntesen den avgjørende betydningen av lokal kunnskap og stedlige forhold i sosiotekniske systemer som konfronteres med den usikkerheten og tvetydigheten som kjennetegner klimatilpasning og risikohåndtering.