Abstract
Stor avhengighet av privatbiler og begrenset tilgang til alternative transportmuligheter i landlige områder medfører større behov for bærekraftig transportplanlegging. Samkjøring, en løsning som knytter sammen sjåfører og passasjerer med kompatible reiseruter, tilbyr en mulighet for reduk- sjon i totalt antall kjørte kilometer og kan samtidig støtte det offentlige transportnettverket. Til tross for de teoretiske oppsidene, er betingelsene der samkjøring kan bidra til betydningsfulle endringer lite utforsket, spesielt i landlige områder der privatbilavhengigheten er høy og det offentlige transporttilbudet er begrenset.
Denne masteroppgaven utvikler og implementerer en hybrid simuleringsmodell for å evaluere samkjøring som et mulig supplement til offentlige transporttilbud under ulike forhold. Hvert individ, modellert som en agent, velger et transportmodus for reisen ved å maksimere en gener- alisert kostnadsfunksjon. Agent-preferanser er heterogenisert via at tidsavhengige kostnadspa- rametere er trukket fra sannsynlighetsfordelinger fra etablerte tidsverdi-studier. Modellen er anvendt på et sett med konfigurasjoner av offentlig transport og samkjørings-subsidier, valgt for å undersøke hvordan agenter responderer til ulike nivåer av samkjøringsintensiver og -priser, samt hvordan de responderer til at gitte bussavganger fjernes.
Modellen er anvendt på en rural og en semi-rural transportkorridor i Trøndelag fylke. I de to områdene, med ulike bosettingsmønstre, eksisterer det et offentlige transporttilbud levert av den offentlige transportmyndigheten. De ulike konfigurasjonene justerer utbetalingsfaktoren til samkjøringssjåfører, innbetalingsandelen for passasjerer og hvilket nivå av busstilbud som er tilgjengelig. Resultatene viser at adopsjonsraten av samkjøring øker med sjåførers utbetalings- faktor, og at introduksjonen av samkjøring medfører positive velferdseffekter. Disse velferdsef- fektene gjelder spesielt for agenter uten biltilgang, som tidligere ikke hadde noen transportmu- ligheter, men hvor samkjøring kan skape et nytt transporttilbud. Resultat-sammenligningen tilsier at samkjøring kan spille forskjellige roller i forskjellige typer transportkorrideorer: i den rurale korridoren kan samkjøring fungere som et delvis substitutt for et svakt buss-tilbud, mens i den semi-rurale korridoren virker det som samkjøring har større potensiale som et komplement til det eksisterende buss-nettverket.
Resultatene viser videre til en avveining mellom lav betalingsandel for passasjerer, som gir mer samkjøring og reduserer bruk av privatbiler, og høy betalingsandel for passasjerer, som mer effek- tivt reduserer antallet tapte turer blant reisende uten biltilgang. De økonomiske påvirkningene for AtB indikerer, som forventet, at høy utbetaling til sjåfører og lave passasjerinnbetalinger øker adopsjonsraten for samkjøring og medfører økte driftskostnader. En nytte-kostnadsanalyse viser at de mest velferdsfremmende offentlig transport konfigurasjonene (under våre antakelser) har høye sjåførutbetalinger og medium til høye passasjerinnbetalinger. Dette indikerer at velferds- gevinsten fra en reduksjon i antallet tapte turer oppveier gevinsten fra økt samkjøring.