Til hovedinnhold

 

CO2-håndteringens far

Sjefene i Statoil- og Shell ble fotfulgt av media da de bekjentgjorde sine planer om et grønt gasskraftverk. Men de to som fødte hele ideen om ”CO2-fri gasskraft” på norsk jord, hadde en vanlig arbeidsdag – på sine kontorer i Trondheim.

Erik Lindeberg, SINTEF

Med en egen glede har sjefforsker Erik Lindeberg (57) ved SINTEF Petroleumsforskning i vinter sett tilbake på en sommerdag for 20 år siden.

På hytta si i Sverige fikk han besøk av kollega Torleif Holt, i dag ansatt hos SINTEF-knoppskuddet ResLab i Trondheim.

Begge er utdannet kjemikere og begge jobber med reservoarteknologi. De to kollegene diskuterte fag, selv i ferien, og ble enige om å skrive en søknad om et internt prosjekt på temaet ”gasskraftverk med CO2-håndtering”.

Der og da ble den født, ideen som Statoil og Shell i vinter annonserte at de vil realisere.

Beholder bakkekontakten
Trofast har Erik Lindeberg misjonert for sin kongstanke siden sommerdagen i 1986.

Det er ingen hemmelighet at miljøbevegelsen, som etter hvert fikk presset saken inn på den politiske dagsorden i Norge, gikk nettopp til Erik Lindeberg for å skaffe seg sin faglige ammunisjon.

Men selv om Lindeberg gleder seg storligen over at hans og Holts ide er blitt så stueren at den nå preger på oljeindustriens planer, så tar han aldeles ikke av i bakkant av pressekonferansene om Statoil og Shells grønne planer på Tjeldbergodden.

Gjennombrudd, like fullt
– Jeg har opplevd så mange ups and downs på CO2-fronten, at jeg fortsatt velger å forholde meg relativt rolig, sier Lindeberg.

Han understreker at det fortsatt er en god del ting som må på plass før det kan fattes noen investeringsbeslutning.

– Men jeg synes jo det er positivt at saken nå får så stor oppmerksomhet. Og det markerer jo et gjennombrudd for de tankene vi lanserte for 20 år siden, sier Lindeberg.

Opptatt av økt oljeutvinning
Oljeprisene var skyhøye grunnet krigen mellom Iran og Irak, da Lindeberg og Holt begynte å tenke CO2. Ønsket om å få til økt oljeutvinning drev dem.

De visste at oljeindustrien i USA brukte CO2 som hjelpemiddel til å få mer olje ut av reservoarene. Men siden alle pekte på at vi ikke hadde CO2-kilder tilgjengelig i Norge, ble andre injeksjonsgasser brukt på norsk sokkel.

– Det var derfor vi foreslo et 1000 MW gasskraftverk. Det ville gi nok CO2 til at gassen kunne være interessant som injeksjonsgass til økt oljeproduksjon, sier Erik.

Gryende grønn bevissthet
Da Lindeberg og Holt startet sine CO2–prosjekter, var klimabevisstheten i verden gryende. Lindeberg kjenner flere av forfatterne bak Bruntland-kommisjonens rapport, som kom i 1987.

Ironisk nok, med tanke på Statoil og Shells planer, konkluderte rapporten med at alle utslipp kan renses – med unntak av CO2 utslippene.

Statoil var like fullt nysgjerrig, minnes Lindeberg. – Selskapet kjøpte vårt første prosjektforslag, en rapport vi overleverte i -88/-89, forteller han

Fag- og miljøbevegelsen tidlig ute
Også fagbevegelsen ble raskt interessert i Lindeberg og Holts idé.

– Verkstedklubben på Aker Verdal fattet raskt interesse for saken fordi de håpet at det kunne bli en stor industriell satsing på en slik industri. De fikk i stand et lobbymøte med Olje- og energikomiteen i Stortinget hvor de fikk legge fram ideen, forteller Lindeberg.

Større betydning fikk nok støtten fra miljøbevegelsen. Den samlet seg tidlig foran Lindebergs kateter.
 
– Natur og Ungdom, anført av Heidi Sørensen og Thomas Palm var først ute med oppbacking av ideen vår. Bellona kom på banen seinere. Til gjengjeld var det vi som forsynte Bellona med faglig ammunisjon i den tidlige fasen, sier Erik.

Syse og Stoltenberg
Så skjedde flere viktige ting på politisk hold: Først Syse-regjeringens innføring av CO2-avgift på sokkelen i 1990.

– Den ble utløsende for det som skjedde videre på denne fronten, sier Lindeberg.

Det neste gjennombruddet i positiv retning kom da Jens Stoltenberg ble statssekretær hos miljøvernminister Torbjørn Berntsen. Stoltenberg fikk i stand et SINTEF-prosjekt sammen med de tre store norske oljeselskapene for å studere mulig CO2-injeksjon på norsk sokkel.

Andre incentiver må til
Før Lindeberg og Holt begynte sine CO2-studier, visste ingen om CO2 var velgnet for bruk på norsk sokkel. SINTEF-duoen har i sine prosjekter knyttet til norsk sokkel hele tiden vist at CO2 er effektiv som injeksjonsgass.

Men de har også påvist at verdien av den ekstra oljen man kan få ut, ikke har vært nok til å finansiere hele merkostnaden med CO2-fjerning fra gasskraftverk.

– Det må også andre incentiver til for å lykkes, og klimapolitikken kan være avgjørende i den sammenhengen, fastslår Lindeberg.

Tungsolgt
Lindeberg legger ikke skjul på at CO2-prosjekter var tungsolgte, langt inn på 90-tallet.

– Det ble mye småprosjekter, og vi ble hyppig dømt nord og ned. Det er faktisk ikke så lenge siden selv Statoil sa at CO2-rensing blir for dyrt.

Grønne kabler offshore
Også SFT kom etter hvert på Lindeberg og Holt sin kundeliste. SINTEF-duoen utredet blant annet elektrifisering av sokkelen. De var først ute også med den ideen.

Lindeberg har med glede sett at Statoil og Shell vil sende noe av gasskraften offshore, som erstatning for dagens gassturbiner på plattformdekkene.

– Et CO2-fritt gasskraftverk reduserer jo i seg selv ikke Norges utslipp. Men nettopp bruk av kraften offshore, vil være et skritt på veien mot innfrielse av våre Kyoto-forpliktelser.

Teknologioptimist
– Har du vært fast i troen i 20 år på at CO2-håndtering ville bli realisert?

– Jeg har hele tida vært overbevist om at CO2-håndtering er den eneste muligheten vi har til å nyttiggjøre oss de gjenværende fossile ressursene på jorda. Det er store mengder fossile brensel igjen, og presset for å bruke dem, særlig i den fattige del av verden, er stort. CO2-håndtering må til for at disse ressursene skal være tilgjengelig for menneskeheten, sier Erik.

– Mange sier at redusert forbruk er eneste vei ut av miljø-utføret?

– Det er bare ett av flere tiltak. Jeg er og blir teknologi-optimist og tror vi kan finne teknologi som kan bidra til å løse miljøproblemene, sier Erik Lindeberg.




Leder EUs fortropp

EU er parat til å bruke milliarder av kroner på å bygge Europas første storskala varmekraftverk med CO2-håndtering. En røslig trønder leder forberedelsene. For fire år siden så han på CO2-fjerning som en raritet.

Nils A. Røkke, SINTEF

SINTEFs gassdirektør Nils Anders Røkke (43) har to perioder bak seg i forskningsbastionen i Trondheim.

Røkke begynte sitt første opphold i SINTEF i 1988. Ni år etter forlot han hjembyen til fordel for Bergen. Der ble han teknisk sjef hos Rolls-Royce Ulstein Turbine som utviklet gassturbiner til plattformer og skip.

Hos Rolls-Royce handlet alt om å gjøre turbinene så effektive som mulig. Desto større ble kontrasten for Røkke da han reiste hjem igjen.

Fra tvil til tro
Tilbake i Trondheim i 2002 ble han koordinator for SINTEFs store aktivitet innenfor CO2-håndtering. Røkke innrømmer gjerne at han da så på gasskraft med CO2-fjerning som en pussig sak.

– Når du kommer rett fra gassturbinindustrien, virker det underlig å ta bort ti prosent av virkningsgraden i gasskraftverket, slik du gjør ved eksosrensing, sier Røkke.

Men synet hans på CO2-håndtering har endret seg, i takt med synet hans på menneskeskapte klimaendringer.

Travelt halvår
– Om mennesket ble tiltalt i en rettssal for temperaturøkningene på kloden, ville vi bli dømt på indisiene, sier Røkke. – Vi slipper ut alarmerende mengder CO2 i lufta, og det ville være pussig om dette ikke skulle ha bivirkninger, framholder han.

I dag har CO2 –engasjementet hans for lengst gitt 43-åringen særdeles travle dager.

Konferansevert og EU-utreder
Nils Røkke leder organisasjonskomiteen for GHGT-8 – og er dermed hovedvert for de ett tusen ekspertene som gjester verdens største konferanse om klimagassteknolog som avholdes i Trondheim fra 19. til 22. juni.

På en pressekonferanse i Oslo i vinter, kunne han dessuten fortelle de frammøtte journalistene om EUs bestrebelser på å realisere fossilbasert kraft- og hydrogenproduksjon med CO2-håndtering – et arbeid der han sjøl vil stå sentralt under oppstarten

Fullskala demo-anlegg
EUs mål er et fullskala demonstrasjonsanlegg innen 2012. Med kull eller gass som utgangspunkt, skal anlegget levere elektrisitet pluss hydrogen som skal transporteres ut til bruk i samfunnet.

Hele prosjektet, som har fått navnet Hypogen, vil koste 10,5 milliarder norske kroner, hvorav EU vil skyte inn en del.

SINTEF leder an
Med Røkke som prosjektleder, har SINTEF fått ansvaret for å koordinere første fase av Hypogen-prosjektet – denne har fått navnet Dynamis. Her skal forskere og industrifolk fra elleve europeiske land blant annet vurdere hvor det er hensiktsmessig å bygge anlegget, og hvilken teknologi som bør benyttes.

– Det er ikke utenkelig at EU lander på Norge som stedsvalg, ettersom norske myndigheter har signalisert vilje til å støtte denne typen prosjekter økonomisk, sier Røkke.

Skulle det skje, vil det nok bli mer enn én Røkke å se i næringslivsnyhetene framover.


Statoils grønne ambassadør

Sjefforsker Trude Sundset (42) er selve personifiseringen av Statoils satsing på ny og miljøvennlig energi. Når verdenssamfunnet nedsetter arbeidsgrupper på feltet CO2-håndtering, dumper invitasjonsbrev ofte ned i hennes postkasse.        

Trude Sundset, Statoil

I disse dager rykker Sundset opp som leder av den tekniske komiteen til amerikanske CSLF (Carbon Sequestration Leadership Forum). Sammenslutningen er opprettet av USAs energidepartement – et bevis på at landet er opptatt av teknologi for CO2-håndtering, selv om supermakten ikke har ratifisert Kyoto-avtalen.

CSLF skal stimulere utviklingen av kostnadseffektiv teknologi for CO2-håndtering og ta ansvar for at slike teknologier blir tilgjengelige på bred basis internasjonalt. Regjeringene i 22 land har tiltrådt forumet, deriblant Norge.

Også EU-rådgiver
Sundset sitter også i faggrupper hos det Internasjonale Energibyrået (IEA) og i det felleseuropeiske forumet ”Zero Emission Fossil Fuel Power Plants”. Dette er en ekspertgruppe som opprinnelig ble opprettet av europeisk industri. I dag har den status som rådgivende organ for EU på området CO2-håndtering.

Globetrotter
Alle vervene medfører at Trude Sundset reiser til arbeidsmøter jorda rundt.

– Som flypassasjer er jeg dessverre med på å øke klodens CO2-utslipp en smule. Men jeg får gjort en del over telefon også, forsikrer hun.

Sjef for grønn energi
Sundset er kjemiingeniør fra NTH og begynte sin yrkeskarriere hos SINTEF. På Gløshaugen jobbet hun i ti år med omforming av naturgass til flytende energibærere.

Deretter flyttet hun til Statoils forskningsavdeling på Rotvoll. I dag er hun Statoils øverste faglig ansvarlige for oljeselskapets forskning på ny energi – en virksomhet som omfatter både hydrogen, CO2-håndtering og fornybare kilder som tidevannskraft.

Stolt av Sleipner
Sundset legger ikke skjul på at hun er stolt over at Statoil viste verden vei når det gjelder CO2-lagring i geologiske lag. Tilbakeføringen og lagringen av CO2’en som følger med naturgassen opp fra Sleipner-feltet, har fått kilometervis med spalteplass i norske og utenlandske medier. Så var dette også verdens første storskala lagring av  CO2 for klimaformål.

– Når slike prosjekter diskuteres i dag, er det noen land som henger seg opp i juridiske betenkninger, noe som blant annet skyldes at dette er et nytt område som utfordrer internasjonale lover. I Statoil var det noen modige mennesker som rett og slett bestemte seg for å gjøre det, sier Sundset.
 
Berømmer åpenhet
Hun berømmer også Statoil for å ha frigitt all informasjon om Sleipner-prosjektet til det internasjonale forskersamfunnet.

– Skulle vi holde følgeforskningen for oss sjøl, er det ikke sikkert verden ville ha oppfattet resultatene som troverdige. I dag er alle overbevist om at den returnerte CO2’en ligger trygt i Utsira-formasjonen, sier Sundset.

Algerie og Finnmark
Siden Sleipner-prosjektet har Statoil vært involvert i et liknende prosjekt i Algerie, der CO2’en lagres i undergrunnen på land. Det neste prosjektet som kommer er Snøhvit-feltet hvor CO2’en som følger med naturgassen opp fra reservoaret skal lagres under sokkelen utenfor Finnmark.

I tillegg forsker Statoil aktivt på CO2-fangst og –lagring. Selskapet er med i alle de store EU-prosjektene på området.

Mer olje – og ”grønne” kabler
Statoil har også nylig sammen med Shell lansert et gasskraftverk på Tjeldbergodden hvor de to selskapene utreder muligheten for CO2-rensing.

Her skal CO2’en brukes som trykkstøtte for å få mer olje ut av feltene Draugen og Heidrun i tillegg til at feltene får elektrisitet overført i kabler fra land.

Føre var
Beslutningen om CO2-lagring på Sleipner ble trigget av den norske CO2-avgiften. Sundset sier det har vært sunt for norsk industri å høre hjemme i et land der myndighetene har inntatt en føre-var-holdning.

– Det har gitt oss i industrien noe å strekke oss etter, og samtidig gitt oss mulighet til å være fremst i verden på CO2-håndtering, sier Trude Sundset.



Pionér – men også skeptiker

Olav Bolland (44) var en av de første forskerne i Norge som interesserte seg for CO2-fangst fra gasskraftverk. Men han er fortsatt ikke sikker på om fossilfyrte kraftverk med CO2-håndtering noen gang blir realisert i større målestokk.

Olav Bolland, NTNU

Kalenderen viste 1989 da den unge førsteamanuensen ved NTH ble involvert i sin første studie av CO2-fangst. Det var tidlig også i internasjonal sammenheng.

SINTEF-kollegene Erik Lindeberg og Torleif Holt, spesialister på reservoarteknologi, hadde begynt å se på muligheten for CO2-lagring på sokkelen. I 1989 fikk de to Olav Bolland med seg for å få utredet mulighetene på fangstsida.

– Jeg skal love deg at mange ristet på hodet av oss den gangen, sier Bolland, og legger til: – Hoderistingen fortsatte helt til 1997/98.

Forskerliv på solsida
I dag er Bolland professor ved NTNU. Midt på 90-tallet var han nær ved å gi opp forskningen på CO2-fangst, grunnet uttørkede finansieringskilder. Men så kom Statoil med sitt CO2 -program, og Hydro med sitt Hydrokraft-prosjekt. Fra tusenårsskiftet har også det offentlige satset store penger på denne fronten.

Siden da har Bolland hatt hendene fulle som CO2-forsker. Eller som han sjøl sier det: – Jeg har levd på solsida som forsker!

Også internasjonalt har Bolland høstet ry. Han har blant annet vært ”lead author” på et av kapitlene i rapporten CO2 Capture and Storage fra FNs klimapanel.

Ser hindre
Men Bolland føler seg fortsatt ikke trygg på at verden noen gang får se store antall fossilfyrte kraftverk med CO2-håndtering.

Grunnen er at han frykter det blir vanskelig å få mange nok land i verden til å gå for en slik løsning. Og får vi ikke et tilstrekkelig antall med, er han redd det vil drepe alle utslippsreduserende initiativ.

– Skjørt kvotesystem
– Ved hjelp av kvotehandel kan vi for eksempel få Europa til å satse på CO2-håndtering. Men får vi ikke andre viktige regioner i verden med, er jeg redd at industri med CO2-utslipp blir flyttet til land uten kvotesystemer eller andre utslippsbegrensninger. Da vil vi oppleve masseutflytting av energikrevende industriaktivitet og arbeidsplasser, uten at miljøet blir bedre – snarere verre, sier Bolland.

– Sunt paradoks
– Men er det ikke et paradoks å vie yrkeslivet sitt denne teknologien når du samtidig tviler på om det nytter?

– Jo, men jeg kaller det et sunt paradoks. Jeg ser ofte forskere som er fantastisk optimistisk på egne vegne, enkelte ganger så det grenser til desinformasjon. Som forsker og professor ser jeg det som en plikt å se ting fra begge sider, sier Olav Bolland.




Fulgte i Gros spor

Olav Kårstad (58) er Statoils ”Mr. CO2” personlig. Han var en av de aller første i olje- og gasselskapet som begynte å tenke på klimagasshåndtering. Det gir han Gro Harlem Brundtland æren for.

Olav Kårstad, Statoil

Nylig har han ledet et prosjekt som går på tvers av fag- og avdelingsgrenser i Statoil.

Konklusjonene nettopp fra dette prosjektet lå bak da Statoil sammen med Shell i vinter lanserte sin intensjon om å bygge et gasskraftverk med CO2-håndtering på Tjeldbergodden: Det største i verden som så langt er skissert i industriell skala.

Gro tente gnisten
Kårstads interesse for klimaproblemstillinger ble vakt i 1988, i kjølvannet av den såkalte Brundtland-kommisjonens innstilling.

Fem år før hadde FN opprettet ”Verdenskommisjonen for miljø og utvikling” under Gro Harlem Brundtlands ledelse. Den skulle se på miljø- og fattigdomsproblemene og foreslå strategier som kunne bidra til å løse dem i sammenheng.

Nytt begrep så dagens lys
I 1987 kom Brundtland-kommisjonens sluttrapport ”Our common future”. Den ga verden et nytt tankesett omkring miljøspørsmål. Begrepet ”bærekraftig utvikling” (sustainable development) ble født her – en betegnelse på hvordan miljø, økonomi og sosial utvikling henger sammen.

– I Statoil ble vi opptatt av hva rapporten betydde for et selskap i olje- og gassbransjen, forteller Olav Kårstad.

Fra overhead serie…
Kårstad er utdannet industriell kjemiker ved NTH, og jobbet på slutten av 80-tallet i det som het energiavdelingen ved Statoils forskningssenter i Trondheim. I dag har han kontor i Statoils hovedkvarter utenfor Stavanger, men han bor fortsatt i Trondheim, dit han ukependler.

– Det aller første jeg gjorde på CO2-fronten, var å bidra til at vi fikk laget en perm med lysark om CO2 og klimatrusselen. Den drysset vi rundt internt i selskapet i 40 eksemplarer.

… til prosjekt
Omtrent på samme tid laget SINTEFs Erik Lindeberg en rapport om bruk av CO2for økt oljeutvinning for Statoils forskningssenter.

– Rapporten ble et insentiv til ikke bare å se på CO2som et problem, men også som en mulighet. Erik er den store CO2-pioneren i Norge og har spilt en viktig rolle langt utover landets grenser, sier Kårstad.

Neste skritt for Kårstad og co i Statoil, var å gå til kjemiprofessor Olav Erga på NTH. Fra Erga fikk Kårstad og kollegene en statusrapport på hvordan kjemikalier (aminer) kan brukes til å fange CO2fra kraftverkseksos.

Ikke lenge etter bestilte Statoil sitt første prosjekt hos SINTEF viet nettopp amin-rensing av kraftverkseksos. Sammen med Erga hadde Statoil også sitt første møte med CO2-teknologileverandøren Fluor i 1991.

Så kom Sleipner
Samtidig vurderte Statoil hva selskapet skulle gjøre med CO2-gassen fra Sleipner-feltet. Naturgassen i Sleipner har for høyt CO2-innhold til at den kan selges urenset.

Selskapet ble verdensberømt for det valget som partnerne i Sleipner-lisensen falt ned på: Beslutningen om å sende CO2’en tilbake til sokkelen for lagring i undergrunnen etter rensingen, og slik hindre at den slipper ut.

Hjertebarnet
Nyheten ble offentliggjort i Amsterdam i 1992, på den første i serien av klimagasskonferanser som i år er lagt til Trondheim.

Serien er et av Kårstads hjertebarn. Han var nemlig med på å etablere ”IEA Greenhouse Gas R&D”- programmet, klimagassprogrammet til det internasjonale energibyrået, som er konferansens eier.

Pilotanlegg i Trondheim og på Kårstø
Parallelt med forskningen knyttet til Sleipner, forente Statoil krefter med Kværners CO2-forskere. Resultatet ble et offentlig støttet forskningsprogram på rensing av kraftverkseksos.

Prosjektet innebar bygging av et mindre pilotanlegg hos SINTEF og et stort, liknende anlegg ved gassterminalen på Kårstø. Olav Kårstad har vært sterkt involvert i etableringen av denne forskningen.

Et forskerhjerte
58-åringen er ifølge sine egne beskrivelser ikke mer miljøbevisst enn folk flest.

– Det er nok snarere nysgjerrigheten som har drevet meg. Det har skjedd kolossalt mye på feltet CO2-håndtering de siste ti årene. Det er klart det er moro å se at dette har vokst til noe som politikere har satt på sin agenda, enten de heter Bush eller Bondevik, sier Olav Kårstad.


 

Fjernet Europas skepsis mot lagring

Energi- og miljøpolitikerne i EU har gått fra ”et rungende nei” til ”et gryende ja” når det gjelder CO2-lagring i geologiske lag under havbunnen og på land. Statoils Tore A. Torp (63) har ledet forskningsprosjektene som snudde stemningen.

Tore A. Torp, Statoil

– For ti år siden så EU-politikerne på CO2-lagring i geologiske formasjoner med stor skepsis. De torde ikke stole på at CO2’en ville forbli der nede, sier Torp.

I dag konstaterer han at slik lagring er blitt en politisk realitet i EU, selv om beslutningsprosessen i de bestemmende organene ennå ikke er fullført.

En bro over mot fornybare kilder
– CO2-lagring i bergarter under havbunnen eller i undergrunnen på land er nå blitt et alternativ som EU-politikerne drøfter. De – og vi – ser lagringen som en mulig bro over til ei framtid der de fornybare energikildene tar over, sier Torp.

Statoil-veteranen er ikke i tvil om at det er resultatene fra EU-støttede forskningsprosjekter som har fått stemningen til å snu. Sjøl ledet han både prosjektet som satte snøballen i gang – og han leder fortsatt dets arvtaker.

Sleipner viste vei
Bakteppet for Torps engasjement på CO2-fronten var Statoils beslutning om å føre CO2 gassen som kom opp fra gassfeltet Sleipner tilbake til sokkelen igjen.

Naturgassen som kommer opp fra Sleipner inneholder for mye CO2 til at gassen kan selges urenset. Statoil hadde valget mellom å betale avgift for å slippe CO2’en ut i atmosfæren – eller å lagre den under havbunnen.

– Kostnadsmessig var dette ved starten hipp som happ, sier Torp

Følgeforskning
Statoil valgte lagringsalternativet, og bestemte seg for å sende CO2’en ned i den såkalte Utsira-formasjonen: Et sandsteinsbelte som i lengde tilsvarer avstanden fra Stadt til Kristiansand. På det bredeste er beltet er over 100 km bredt. I tykkelse måler det fra 50 til 200 meter.

Tore A. Torp tok initiativet til et følgeprogram som skulle gi svar på et viktig spørsmål: Hvordan oppfører CO2en seg når den pumpes ned i porer fylt med saltvann mellom sandkorn, 1000 meter under havbunnen?

Beregningene holdt
Følgeprogrammet fikk navnet ”SACS” – og EU innlemmet det umiddelbart i sitt rammeprogram for forskning.

Statoils operative apparat hadde da allerede bevist at lagringen lot seg gjennomføre. SACS-prosjektet beviste i neste omgang at CO2’en oppførte seg slik Statoil hadde beregnet at den ville gjøre i Utsira-formasjonen.

– Sleipner-prosjektet viser at det går an å lagre CO2 trygt i undergrunnen, såfremt lagringen planlegges og gjennomføres skikkelig, sier Torp.

Flere mulige lagre
I dag leder Torp SACS-prosjektets arvtaker, det store EU-prosjektet ”CO2STORE”. Prosjektet ble startet for å gi svar på et nytt og viktig spørsmål: Hva finnes av trygge – og store nok - lagringssteder i undergrunnen andre steder?

De nye studiene tyder på at det finnes egnede lagerplasser mange steder: Deriblant:

  • På land i Wales – i nabolaget til et planlagt kullkraftverk.
  • Under sjøbunn og land ved Kalundborg i Danmark, nær Statoils oljeraffineri og Danmarks største kullkraftverk.
  • I Nordøst-Tyskland – nær flere kullkraftverk som Vattenfall eier.
  • Og på den såkalte Trøndelags-plattformen, under havbunnen på Haltenbanken.

Det minste ondet
Torp har holdt minst hundre foredrag rundt om i Europa om Sleipner-prosjektet. Han møter fortsatt en og annen kritisk røst. Det er da han påpeker hva vi her og nå har å velge mellom:

Alternativet er å slippe ut 100 prosent av CO2’en i atmosfæren, med de truslene det kan innebære for klimaet. Og så kanskje få 50 prosent av CO2’en ned igjen med regndråpene, noe som allerede er i ferd med å gjøre havvannet surere.

– Da er det et mindre onde om bitte litt av CO2’en skulle lekke ut fra en sprekk i havbunnen i løpet av de neste tusen årene, påpeker Tore A. Torp.

Av Svein Tønseth