Til hovedinnhold

Katastrofe-kommunikasjon må bli bedre

Katastrofe-kommunikasjon må bli bedre

Publisert 2. mai 2013
Et lite armbånd som kan festes på den skadde. Et informasjonsbord med full, visuell informasjon om hva som skjer. Dette er teknologi som kan bedre kommunikasjonen under store, nasjonale ulykker.
Main intro image
I en større ulykke der det skjer mye og det råder kaos, er det viktig at nødetatene har en felles forståelse av situasjonen. Foto: Morguefile.

Beredskap ved terror, naturkatastrofer og store ulykker er et stadig tilbakevendende tema i media. Hver gang en ulykke skjer, kommer diskusjonen etterpå om ansvar, skyld og hva som kunne vært gjort bedre.

– Viljen til å bli bedre på alle hold, var sterk etter 22. juli. Men det ble kanskje for stort fokus på politi og terroristvinkling. Vi har lett for å se oss blind på hendelser à la Bostonulykken nettopp, men må ha øye for alle andre arenaer der ulykker skjer. Som skred-, eksplosjons- og transportulykker.
Her er det deling av kommunikasjon mellom politi-, brann- og helseetaten som er det viktigste å ta tak i, mener Jan Håvard Skjetne.

SINTEF-forskeren er prosjektleder i det store EU-prosjektet BRIDGE som tar for seg samarbeid i katastrofer, og ser på hvordan teknologiske verktøy kan bidra til forbedring.

FAKTA:

SINTEF leder EU-prosjektet BRIDGE som startet i 2011 og skal gå i fire år. Dette prosjektet bygger på det tidligere EMERGENCY-prosjektet og involverer partnere fra 14 land.

Målet er å utvikle tekniske og organisatoriske løsninger for å sikre bedre beredskapsledelse og krisehåndtering i forbindelse med større ulykker og terrorangrep.


Informasjon går tapt

“Om du lukker øynene, snur ryggen til, trer en plastpose over hodet, stiller deg bak en gardin og forsøker å kommunisere med noen langt bak deg som kanskje snakker en vanskelig dialekt, begynner du å skjønne utfordringen ved bare å kommunisere over radio”. Politibetjent Bjørn Danielsen ved Politihøgskolen, har brukt dette bildet som et eksempel i diskusjonene rundt god kommunikasjon.

I dag kan nemlig informasjon i ulykker bare deles gjennom å snakke sammen.

Skjetne er en av mange som mener at informasjonen ikke bare kan gå muntlig over telefon og radio. –Ting glipper, og man mister mye informasjon. For å kunne planlegge transport ut fra et katastrofeområde, forberede mottak inn – og for å redde liv, vil det være nødvendig å få kommunisert videre hvor mange som er skadet og hvor sterkt skadet personene er. Kan noen vente på hjelp? Er de døende? Hvor mange er uskadde?
–Det er her vi tenker det kan tas i bruk tekniske systemer slik at politi-, helse- og brannmannskap knyttes tettere sammen.

 

Delt informasjon

I en større ulykke der det skjer mye og det råder kaos, er det viktig at nødetatene har en felles forståelse av situasjonen. De norske forskerne har derfor bygget opp et system som gir en visuell oversikt over det som skjer på katastrofeområdet, og informasjonen kan deles på de ulike enhetene som innsatsstyrkene bruker – fra lesebrett, pc-er og til større informasjonsbord.

–Dette er et kartbasert system som samler all tilgjengelig informasjonen og viser dette på kartet, sier Skjetne. Slik skal informasjon bli tilgjengelig både ute i felten og inne ved etatenes sentraler der innsatslederne kan samles foran bordet– og operere ut fra felles informasjon.
Se foredraget til Skjetne:


Antall skadde

Sammen med de øvrige partnerne i EU har forskerne også vært med på å starte i en annen ende: I dag er det første konseptet klart som skal sørge for at sykehusene samarbeider bedre.

Det er det tyske forskningsinstituttet Fraunhofer som har laget et lite armbånd som festes på den skadde. Dette er et elektronisk system for å sortere og prioritere sårede – et såkalt triageringssystem à la det norske legevakter bruker i dag. Ved hjelp av ulike farger på båndet, kan hjelpemannskap markere grupper av pasienter etter skadenivå. Skadde med røde bånd på armen, haster det fore eksempel med å få til sykehuset.

–Systemet vi snakker om er veldig enkelt, men kan også bygges ut og kobles til puls, EKG etc. Det sentrale her er at alle skadde får en unik ID, sier Skjetne. Slik kan en følge den skadde fra ulykkessted til sykehus. Han viser til helsevesenets utsagn: Er det mer enn fem skadde i en ulykke, tapes oversikten over hvor disse befinner seg og hva som skjer med dem.

Olav Eielsen leder det regionale akuttmedisinske kompetansesenteret RAKOS som er etablert av Helse Vest i Stavanger. Han støtter det nye triageringssystemet som nå skal testes ut i en stor, norsk øvelse utenfor Stavanger i september.

Lukkede system må åpnes

Jan Håvard Skjetne er klar på at det er en langsiktig jobb å få gjennomført en felles beredskap i Norge. Store økonomiske og organisatoriske ulikheter rundt om i landet, vanskeliggjør arbeidet. I tillegg koordineres alle etatene av ulike instanser: Brannvesenet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) , politiet av Justisdepartementet, og helsesektoren av kommuner og fylkeskommuner.

For at etatene skal kunne dele informasjon, trenges det hjelp til å få åpnet opp systemene som brukes internt av hver etat.  I dag benytter brannvesenet systemet LOKUS der de kan se hvor alle brannbiler befinner seg. Helseetaten kan følge alle sykebiler i sitt system, men ingen av systemene deler informasjon.

Læring av store øvelser

Hvert år arrangeres store øvelser der nødetatene kan trene på hendelser – som togkollisjoner der sårede ligger strødd på ulykkesstedet, eller rasulykker i fjellskråninger der lavinehunder og redningsmannskap leter etter forulykkede.

SINTEF har intervjuet 40 ledere innenfor nødetatene for å se hva de mente om risiko, muligheter og svakheter i katastrofeøvelser. Alle som én trakk fram øvelser og mengdetrening, og at de beste instruksjoner blir verdiløse så sant man ikke får trent på det samme i “real life”.

På et nylig SINTEF-seminar om emnet kastet Ann Christin Olsen-Haines i DSB, inn en brannfakkel når hun stilte spørsmålstegn med hva som kommer ut av disse øvelsene.
–Om det er sånn at kollegene spør neste dag “hvordan gikk øvelsen”, og de involverte sier “greit nok, alle hadde en fin dag”, da er det ikke ok, understreker hun. –En øvelse må ha presise mål; man må definere på forhånd hva man skal ha ut av øvelsen. Slik kan vi ha muligheter for å ta lærdom.

 

 

Denne saken er hentet fra Gemini.no - Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF