Til hovedinnhold

Ingen masterplan

Ingen masterplan

Publisert 13. januar 2015
Norske bedrifter mangler fagarbeidere. Dagens ungdom vil nemlig helst bli direktør. Eller kanskje kjendis. Skolerådgiverne har tøffe dager.
Main intro image
Utdanning er et valg for livet. Men hjelpen som norske elever får til å ta dette valget, varierer mye. Illustrasjonsfoto: Geir Mogen/SINTEF.

Ungdommen er framtida. De skal arve jorden, bygge landet og samtidig ta ansvar for eldrebølgen – uten at det går på velferdsstaten løs. Skal de klare dette, er en ting er sikkert: De trenger jobb. Og rett kompetanse til å få den. Men hvordan er egentlig ståa i utdannings-Norge?

– Den kunne vært bedre, frafallet tatt i betraktning, sier Siri Mordal, og tar fram en fersk rapport om skolens rådgivingstjenester og elevenes yrkesvalg. Mordal er SINTEF-forsker og har nylig intervjuet både næringsliv, lærere, elever, foreldre, skolerådgivere og skole-eiere i Midt-Norge, i tett samarbeid med forskerkollega Trond Buland ved NTNU. Resultatene viser at rådgivings-skoen trykker. På både hæl og tå.

– Jeg vil ikke svartmale bildet helt, men vi ser at skolerådgiverne er en yrkesgruppe som skal gjøre en stor og viktig jobb med få ressurser og liten tid. Eksempelvis vil en ungdomsskole med 300 elever ha en rådgiverressurs på 12 timer i uka.

Å si at de skal gjøre gull av gråstein er ingen overdrivelse. For mens skolen har utviklet seg mye på 30 år, er ressursene som går til rådgiverne nøyaktig de samme som for 30 år siden. Derfor må de ofte bortprioritere viktige oppgaver, iføge SINTEF-forskeren.

Den største endringen kom med Reform 94, da alle fikk rett til videregående utdanning. Dette gjør at mange flere enn før trenger god veiledning når de skal velge studieretning.

– I tillegg ser vi at praksisen for å drive rådgiving i skole utøves svært forskjellig mellom de ulike skolene, og vi har god grunn til å tro at situasjonen er akkurat den samme i hele Norge, som i midten av landet, poengterer hun. Fellestrekket er at forskriftene som beskriver rådgivernes oppgaver gir rom for lokale fortolkninger. Men rådgivingen er bra der det settes av ressurser til den, sier Mordal.

Men som så ofte mangler ressursene, og oppgaven blir bortprioritert.

Du kan bli det du vil. Eller?

Generasjon Y, kalles de. Ungdom på nitti- og totusentallet.  Foreldre med god økonomi, en beskyttet tilværelse, organisert fritid og mer enn nok smør på brødskiva er standarden. Ikke minst vokser de opp med mantraet “du kan bli det du vil”. Og de vil bli “helt sjef”.

Det har ført til at “alle” velger videregående studiespesialisering.  Spesielt ungdom i byene.

– Det virker som at unge i dag er ekstremt opptatt av å ha alle dører åpne når det gjelder utdanning. Foreldre og samfunnet forøvrig har fortalt dem at med generell studiekompetanse kan de bli det de vil. Men sånn er det jo ikke, sier Siri Mordal. Det krever hardt arbeid og motivasjon på topp.

Resultatet blir at mange går ut fra videregående skole med middels eller dårlige karakterer. Da er det ikke åpne, men lukkede dører de møter. Det kan fort ende med at man må ta opp fag i etterkant. Kanskje over flere år. Og vi vet at den såkalte mastersyken brer om seg. Men en master er ingen garanti for jobb i dag – i verste fall blir man overkvalifisert og dyr å ansette for bedriften.

Snekrer framtida uten studielån: Eirik WIllmann (22) valgte å gå mot strømmen. To år på yrkesfag og to år i lære resulterte i fagbrev og eget snekkerfirma, som han har startet med en kompis. Willmannn har aldri angret på valget, og stortrives i jobben som tømrer. Her er han på et oppdrag på Nardo i Trondheim. Foto: Thor Nielsen.

Snekrer framtida uten studielån: Eirik WIllmann (22) valgte å gå mot strømmen. To år på yrkesfag og to år i lære resulterte i fagbrev og eget snekkerfirma, som han har startet med en kompis. Willmannn har aldri angret på valget, og stortrives i jobben som tømrer. Her er han på et oppdrag på Nardo i Trondheim. Foto: Thor Nielsen.

Klikk for å åpne

Nøkkelrolle i skvis

– Enkelte programfag (yrkesfaglige linjer, red. adm) åpner for 50 ulike utdanninger. Er ikke det fantastisk? Men det tror jeg det er mange elever som ikke har fått med seg, altså. Elvene er ikke så interesserte i yrkesfag. Dessverre er yrkesfag regnet som lavstatus hos mange unge i dag.

Uttalelsen kommer fra Trond Buland. Han har forsket på norsk skole i tjue år. Nå har han sammen kollega Mordal og Ida Holth Mathiesen ved IRIS i Stavanger sett nøye på rådgivings-systemet i både ungdoms- og videregående skole.

– Det er et faresignal at stadig flere slutter også på universiteter og høyskoler, i dag ligger antallet elever som ikke fullfører på mellom 30 og 40 prosent, sier Buland. Disse sliter på arbeidsmarkedet. Det forteller oss at mange velger feil studier – og da er det nærliggende å se på rådgivingsoppgavene i den norske skolen og hvilke premisser de jobber under.

For rådgiverne er førstelinje. De skal veilede faglig. Og de skal veilede sosialpedagogikk, og ha kontakt med NAV, Næringsliv, universiteter og høyskoler og andre rådgivere.

– De fleste skolene har to rådgivere, en som tar seg av selve yrkesveiledningen, og en som har ansvaret for det sosialpedagogiske. Men sånn er det ikke på alle skoler, og det bidrar til at rådgivningstilbudet ikke blir likt. Dessuten er kravene til hva en rådgiver skal bruke tida si på diffuse, sier forskeren. Rettere sagt finnes det ingen krav, bare en veiledning. Og det er et problem:

– Det som skjer nå er at vi mister yrkesfaglig kompetanse i Norge, mens “alle” velger studiespesialisering og vil bli sjefer eller akademikere. Hva skjer den dagen det blir økonomiske oppgangstider i Polen, spør Buland retorisk.

Flinke distrikter

Men det finnes kommuner og bygder hvor studiespesialisering ikke står på toppen av ønskelista til elevene, og hvor bedriftene er aktivt engasjert i utdanningsløpet. I enkelte industri-kommuner er “TIP” – Teknikk og industriell produksjon – det tidligere “maskin og mekk” den studieretningen som det er vanskeligst å få plass på.

–Dette er en trend vi finner i utkantstrøk og mindre tettsteder. Her er ikke arbeidsmarkedet så tuftet på akademisk utdanning, men på praktisk arbeid. Et fellestrekk vi ser er at i kommuner hvor det lokale næringslivet er tett involvert i opplæringa, vinner yrkesfagene. Det må vi lære av, sier Buland, og legger til: Dessuten har de beste ingeniørene en praktisk utdanning i bunnen, og er svært ettertraktede i yrkeslivet. Derfor må vi synliggjøre at det er en mulighet å utdanne seg videre etter en fullført yrkesutdanning.

Gode utsikter – lav status

På NHO sitt hovedkontor på Majorstuen i Oslo er det full fart. Budsjetter skal ferdigstilles og diverse høringsuttalelser skal finpusses før de sendes av gårde. En av de som har det travelt, er Are Turmo. Han er direktør for kompetanseavdelingen i NHO og øverst i papirbunken på pulten hans ligger et dokument med navnet “NHOs kompetansebarometer”. Dette er NHO medlemsbedrifters egen vurdering av hvilken kompetanse de mener de har behov for. Funnene i undersøkelsen understøtter forskernes bekymringer:

– Et av hovedfunnene i undersøkelsen er hver tredje bedrift tror de vil ha stort behov for yrkesfaglig kompetanse om fem år. Derfor er rekruttering til yrkesfag en av de aller største utfordringene våre, sier direktøren. Det samme er antallet elever som bryter utdanninga. I Oslo er for eksempel andelen som søker seg til yrkesfag alt for lav, mens behovet er stort. I tillegg ser vi at mange tar et år med påbygging for å få generell studiekompetanse, og dermed forsvinner mange ut av det yrkesfaglige løpet, sier Turmo.

– Og hva gjør dere med det?

– For det første bruker vi mye krefter på å heve statusen til yrkesfagene og synliggjøre mulighetene som faktisk finnes. Det er mulig å skaffe seg en fast jobb etter fire år, og få lønn i opplæringstiden. Og om man vil, kan man videreutdanne seg etterpå. Dette synes vi må komme bedre fram.

– I dag er det for eksempel fullt mulig å hospitere til en bedrift i utlandet i løpet av lærlingperioden. Å synliggjøre slike muligheter tror vi er viktig når det gjelder å heve statusen til disse fagene, sier Turmo.

– En av fem elever som har startet på yrkesfag, slutter. Hva tror dere er årsaken til det?

Vi tror og mener at rådgivingen i skolen spiller en stor rolle, og at vi må bli flinkere til å gjøre den jobben bedre. Det er vanskelig å bli interessert i et fag man ikke vet noe om, sier Turmo.

I følge ham er mangel på læreplasser et annet problem som bremser utdanningen innen yrkesfag.

– Her spiller Fylkeskommunene, som oppretter studieplassene, en viktig rolle. Det hjelper ikke med skoleplasser om det ikke er mulighet for å komme seg inn i en lærebedrift i andre enden. Her må det bli bedre samsvar.

– Men har ikke også bedriftene selv et ansvar for å opprette læreplasser?

– Det har de, men det er i første rekke offentlig sektor som har sviktet med tanke på å opprette lærlingeplasser, mener Are Turmo.

Når gode råd må være billige

Det blir mange arbeidstimer, også utenfor arbeidstid, for Nina Lykke, som er rådgiver på Huseby ungdomsskole i Trondheim. Med en time rådgivning pr. 25. elev, er tida knapp. Den ene timen skal dekke både utdanningsveiledning og sosialpedagogiske støtte.

Denne dagen har hun satt av tid til å snakke med Geminis journalist. Riktignok utenfor arbeidstid. Noe annet har hun ikke tid til.

–  Å være en god rådgiver krever at man til en viss grad er en ildsjel i dag, sier Lykke. Og så må man være god til å prioritere. For vi rekker ikke alt vi skal gjøre innenfor de tidsrammene som er satt. Sånn er det bare. Dessuten går det mye tid til administrasjon, det er for eksempel vår jobb å organisere når elevene skal på hospitering ute i bedriftene, og å planlegge og organisere faget utdanningsvalg, sier rådgiveren.

– Det er jo ikke det vi bør bruke tida vår på. Mitt ønske er å ha tid til minst en individuell time med hver eneste niendeklassing, og minst to timer til hver og en som går i tiende og som faktisk skal gjøre et valg som blir svært viktig for elevens framtid, sier rådgiveren. Men sånn er det dessverre ikke i dag.

Savner utdanning – og klare krav

Men nøkkelen til en bedre rådgiving ligger ikke bare i økte ressurser til selve rådgivningen. I følge Nina Lykke ligger mye av problemet i selve lærerutdanningen: Det er nemlig ingen formelle krav til lærerne som skal undervise i faget utdanningsvalg. Og faget rådgiving finnes ikke på lærerstudentenes timeplan.

– Det er en skam at ikke rådgiving er en profesjon i skolen, og at faget rådgiving ikke er et utdanningskrav til de som skal ha denne jobben, sier Lykke. Dessuten er det ingen krav til en rådgivers rolle og arbeidsoppgaver. Alt vi har å forholde oss til er anbefalinger. Det er ikke rart at forskerne har konkludert med at rådgivingen på norske skoler varierer mye, sier Lykke.

Ikke hør hva morra di sier….?

På Moholt i Trondheim kaster vintersola kaster lave skygger over en hvit plen utenfor Program for lærerutdanning ved NTNU. Trond Buland ser ut av kontorvinduet, stryker en hånd gjennom skjegget, før han sier ettertenksomt:

–  Jeg håper at flere norske foreldre også får øynene opp for virkeligheten. De må slutte å se på studiespesialisering som den eneste veien til “Rom” for sine håpefulle.

– Det er på tide å børste støvet av det folk før i tida kalte for “et ærlig arbeid”. Det er ikke nødvendig med en mastergrad for å bli et lykkelig menneske, og kunnskapssamfunnet Norge trenger både doktorgrader og gode fagarbeidere, sier NTNU-forskeren. Vi foreldre må gjøre det klart for ungene våre at det er helt ok å velge en yrkesutdanning. Høyere studier er ikke den eneste veien til et godt liv. Og dessuten stenger du ikke veien ved å velge yrkesfag; de beste ingeniørene har et fagbrev i bunnen.

Denne saken er hentet fra Gemini.no - Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF

Forsker