Til hovedinnhold

Falsk alarm, eller…?

Falsk alarm, eller…?

Publisert 15. juli 2015
Hos hovedredningssentralene langs kysten går alarmen ofte. Men hele 95 prosent av varslene er falske. Hvordan kan problemet håndteres effektivt – og trygt?
Main intro image
Mange falske alarmer og et nesten ubrukt nødnummer 120 er noen av utfordringene norske redningssentraler må forholde seg til. Illustrasjonsfoto: Ruben Molnes

NØDNUMMER: Nå er forskere fra SINTEF og MARINTEK satt på saken. De har analysert en rekke kritiske faktorer for varsling av ulykker i nordområdene: Satellittenes rekkevidde, mannskapenes varslingsrutiner, teknologien som benyttes og sannsynligheten for at det skjer ulykker. For å nevne noe.

– Når vi jobber med problemstillinger rundt kommunikasjonsdekning og innhenting av signaler fra en alarm, er det viktig å kjenne til begrensningene i teknologien. Disse må vi ta hensyn til, både for de som alarmerer og de som skal bistå i etterkant, sier MARINTEKs Kay Fjørtoft. Han leder arbeidet med alarmering og varsling i prosjektet SARiNOR (Search and Rescue in the High North).

Et problem er nemlig satellittenes rekkevidde i nordområdene: Jo lenger nord vi ferdes, jo dårlige blir dekninga fra satellittene. Det skyldes blant annet at banene til mange satellittsystemer er plassert rundt ekvator. Plasseringen gjør at jorden skygger for signalenes vei på nordlige breddegrader. Alarmene får dermed en vanskeligere vei frem til de som skal håndtere den.

Forskerens klare oppfordring er derfor å bruke VHS-kanal 16, fordi det er den tryggeste nødkanalen.

Ubrukt nødnummer 120 og vanskelig teknologi

Et annet funn er at bruken av nødnummeret til sjøs, 120, ikke er særlig kjent blant de som seiler. Nummeret er i første rekke ment til båter som ikke har VHF.

Ifølge forskeren blir man da automatisk satt over til nærmeste kystradiostasjon. Redningsaksjonen kan dermed iverksettes hurtig, uten forsinkende mellomledd.

– I utgangspunktet er det kanskje feil å gradere dette nummeret på lik linje med 110, 112 og 113. 120 er et nummer som benyttes av kystradioene for å gi assistanse. Hovedredningssentralene ønsker at VHF kanal 16 skal benyttes når dette er mulig, men ser samtidig at 120-nummeret kan benyttes for de som ikke har konsesjon og radio installert om bord og kun har mobiltelefon. Dette gjelder for eksempel mange fra fritidsflåten, sier han.

Mange alarmer – stor jobb

Tallene våre viser at alarmhåndtering krever for store ressurser i dag, sier Fjørtoft. Vi ser at for eksempel vedlikehold av utstyr ofte trigger en redningsaksjon. Til ingen nytte.

Tallene i sirklene viser antall ulykker i området. Trekantene viser enkelthendelse. Ulykkene i denne oversikten skjedde i perioden 2001 til 2013.

Tallene i sirklene viser antall ulykker i området. Trekantene viser enkelthendelse. Ulykkene i denne oversikten skjedde i perioden 2001 til 2013.

Klikk for å åpne

Derfor etterlyser forskeren en mer bevisst holdning til hva som må varsles.

Fjørtoft forteller at det har vært episoder der SeaKing’en har blitt kalt ut, bare fordi mannskapet drev vedlikehold – til mannskapets store overraskelse. Derfor mener han at prosedyrene ved vedlikeholdsarbeid bør strammes opp. Det vil for eksempel være penger spart i å innføre rutiner som sa at man skal rapportere vedlikehold av systemene for alarmering og varsling i forkant.

Tid er liv

Feilratene på de ulike teknologiene som brukes for varsling skal også under forskernes lupe.

– Det er viktig at alarmen kommer frem til riktige instans så fort som mulig, for at redningsarbeidet kan starte raskt. Tid er liv, sier Fjørtoft. Men samtidig er det svært viktig at frykten for å utløse en alarm ikke blir begrensende. Mottoet er at det er bedre å rapportere en gang for mye enn en gang for lite.

De foreløpige resultatene viser at rutinene for varsling av ulykker har et stort forbedringspotensiale.

Forskerne har også sett eksempler på at varsler først ringer hjem på mobil til sine kjære, før de tar neste samtale til Hovedredningssentralen.

– I verste fall har det hendt at familien hjemme får beskjed om å formidle nødmeldingen videre til redningssentralen. Dette kan bety at nødvendig informasjon ikke kommer frem, og at forsinkelsen kan få konsekvenser for mobiliseringen av redningsressurser. Dyrebar tid kan gå tapt. Man lever ikke lenge om man havner i vannet i nordområdene, selv på sommers tid, presiserer Fjørtoft.

Signalenes ferd fra båten, til de når Hovedredningssentralen, er også en kritisk faktor:

– Vi ser at rapporteringsveiene kan variere. Blant annet benyttes mobiltelefon og VHF om hverandre. VHF kanal 16 er den anbefalte kanalen, ikke minst fordi det er lytteplikt på denne kanalen. Signalene spres derfor også til nærområdet, og sannsynligheten for å bli reddet blir større.

Hvor ligger de farligste områdene?

Et viktig mål for prosjektet har vært å kartlegge hvor sannsynligheten for ulykker er størst. Til det arbeidet har de brukt trafikkdata fra området, i form av plott av fartøyenes trafikkmønster. Det har de gjort med utgangspunkt i AIS (Automatisk Identifikasjonssystem) -data fra Kystverket. I tillegg har de innhentet en oversikt over alle registrerte ulykker i Sjøfartsdirektoratets ulykkesdatabase.

– Dette gir oss et bilde på sannsynligheter for ulykker, også ut fra fartøyskategori. Når vi kobler statistikken med registrerte ulykker i de ulike geografiske områdene, vil dette gi oss et nytt bilde på sannsynligheten for ulykker, sier Fjørtoft.

–Så langt viser resultatene er at det er fiske- og fangstfartøy og mindre fartøy som er mest ulykkesutsatt, og at det er i de kystnære områder ulykkene skjer oftest.

Neste mål er å analysere de teknologiske systemene som benyttes for alarmering. Og ikke minst hvilke varslingsmetoder som egner seg best i de ulike geografiske områdene, sier Fjørtoft.

Fakta:

I Prosjektet SARiNOR jobber forskere med alarmering og varsling i Nordområdene. Arbeidet ledes av MARINTEK, med SINTEF Fiskeri og havbruk og SINTEF IKT som deltakere. Nå analyseres hendelser ut fra intervjuer av sjøfolk og redningspersonell. Målet er å få større kunnskap om de rapporterte ulykkene, de teknologiske kommunikasjonsveiene fra alarmen går der ute, til de som skal håndtere situasjonen. Hvordan samhandling og håndteringen av alarmene analyseres også. Hovedmålet er å finne ut om både teknologi og prosesser holder mål i forbindelse med stadig økende aktivitet i Nordområdene.

Har du et bidrag du vil dele med forskerne? Ta kontakt med prosjektleder: kay.fjortoft@marintek.sintef.no

Her kan du lese mer om prosjektet

Trenger flere innspill

– I prosjektet gjennomfører vi en spørreundersøkelse om hvordan det teknologiske utstyret blir brukt. Det vi ser er at mange av løsningene er for kompliserte og vanskelige å håndtere når ulykken er ute og det er behov for hjelp. Dette forteller at også produsentene av utstyr har noe å lære og helt klart kan forbedre sine produkter, presiserer forskeren.

Nå ønsker han at flere som har erfaring fra en alarmering eller varsling til sjøs tar kontakt med oss og deler sine erfaringer. Spesielt ønsker vi innspill fra de som har kunnskap og historier fra de nordlige breddegrader, eksempelvis kan det være alt fra manglende dekning, til opplevelsen av at nødmeldingen ikke ble håndtert riktig.

– Håpet er at vi sammen med bransjen kan peke på de forbedringsmulighetene som er tilstede i form av teknologiske nyvinninger, bedre infrastruktur for kommunikasjon og bedre prosedyrer for hvordan ting kan håndteres ennå mer effektivt enn i dag, sier Fjørtoft.

Har du et bidrag du vil dele med forskerne? Ta kontakt med prosjektleder: kay.fjortoft@marintek.sintef.no

Prosjektet eies av Maritimt Forum Nord og er ellers støttet av: Fiskeri- og havbruksnæringens Forskningsfond, Utenriksdepartementet, Nordland Fylkeskommune, Norsk Sjømannsforbund, Shell, Statoil, Eni Norge, Conoco Phillips, Kystverket, Norges Rederiforbund, Norwegian Hull Club, Lundin Norway, DNV GL, Universitetet i Nordland, Maritim 21, NSOF og Maritimt Forum.

Denne saken er hentet fra Gemini.no - Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF