Til hovedinnhold

Eisse peite

Eisse peite

Publisert 5. desember 2012
Æ kjenne en lærerskolestudent, og kvær gång han går på do i kollektivet han bor i, les han et lite skilt på panelovnen der det [...]

Marianne Meløy (41)
Fra yttersida av Vesterålen. Skuespiller, manusforfatter, kåsør i P1, ansatt ved Trøndelag Teater. Foto: Tommy Gjeving

Æ kjenne en lærerskolestudent, og kvær gång han går på do i kollektivet han bor i, les han et lite skilt på panelovnen der det står «Eisse peite».

Då brer det sæ en skamfølelse i han, for han tenke på kor stappteit vi e i Norge og kor smart de e i Finland. Ja, det har han fått høre fra han va en liten kasserolle med store øra i grunnskolen, til at han nu, som lærerskolestudent, stadig bli utskjelt i media for at han ikkje kan matte.

«Kan det være at Mummidalen har et bedre læringsmiljø enn Hakkebakkeskogen eller Kardemommebyen?»

Man kan få lyst til å pepre han Pekka og ho Lille My med snybailla og base de, men isteden spør han koffør det e sånn. For den her lærerskolestudenten e jo smart, og det nytta ikkje med skam. Det e hvertfall ingen vits å tildekke ovnen på do med flathanda for å straffe sæ sjøl for at vi e nån haubunta. Vi må finne nån flunkandes nye finske forklaringa utafor eska, sei lærerskolestudenten. Eska? Ja, skal du tenke utafor boksen, så må du fjerne dæ fra eska. Så vi prøva i lag:

1. Badstua. De finske hjernan svette ut hjerneslam i saunaen og tilbake sitt det klistra engelske sterke verb, det periodiske system samt design og mobiltelefonidea. Og sisu.

2. Kasus! Kanskje kasusan hjelpe han Pekka og ho Arja til å tenke og huske? 15 kasus e jo et lass. Vårres hjerna e ikkje i stand te å begripe kordan alle fungere. E det mulig at finnan, via språket, får innlagt ei intuitiv kategorisering av verden? I boksa og eske? Som de klare å tenke utafor. Vi begripe at vi sjøl e kasus. Vi e så dum at det dampa av hauan vårres, og vi burde sett oss i saunaen straks.

3. Jordsmonn? Vannkvalitet? Manglende fjell gir bedre intellektuelt utsyn? Tusen sjøa? Familieforhold? Studenten har aldri sett finske fjernsynsteater, men får gjenfortalt handling i korte trekk. Han tenke sæ om og meine at de har det så trasig i heimen at de e henrykt over å kom sæ på skolen, men forkaste forklaringa.

4. Mummidal og Hakkebakkeskog. Finske barn veks opp i Mummidalen der vitenskapsmenn (hemula) både har en slags status og stort rom til å vandre rundt i, med lilla kjortel og i enspora snakk. Innovatøra som Snorken får også lov til å holde på med sitt. I det heile tatt er dalen prega av toleranse. Alle har en slags fascinasjon for filosofi, vitenskap og naturfenomena (tsnunamier, kometa, hattifnatta m.m.). Dessuten ei stor tru på samtalan rundt det gode måltid, der man gjerne utforske meininga med det heile. Melankoli, paradoksa og de inneboandes konfliktan i karakteran og samfunnet bli erkjent.

I Egner-universan syng de ofte sanga om at de e lykkelig og velfungerandes. Utskudd må reformeres, og Kardemomme by e den beste by på jord. I det heile tatt virke de en smule meir sjølgod der enn i Tove Janssons verden. Og skulle man finne på å slippe dyrene i Hakkebakkeskogen inn i Mummidalen, ville både mus og og bakermestra bli rystet over at ingen tar rotta på Stinky, Hufsa og får kategorisert den kjønnsnøytrale (?) To-tikki.

Kan det være at Mummidalen har et bedre læringsmiljø enn Hakkebakkeskogen eller Kardemommebyen? Det høres ikkje ut som Kamomilla er så glad i å øve på piano. Derimot virke det som Lille My får finne ut av verden i både glede og aggresjon. De e liksom flinkar til å tenke utafor esken i Mummidalen.

Og mens vi sammenligne, brer det sæ nok en skamfølelse over studenten og mæ. Enn å hevde nåkka sånt i sjølvaste Egner-året. Der ser vi igjen kordan skammen over å tenke utafor esken og boksa prege de norske hjernan. Vi går og legg kvær si hand på panelovnen for å straffe oss sjøl. Unnskyld.

5. Kosthold. Ka spis de egentlig i Finland? Ikkje engang det veit vi. Vi e idiota. Vi trur det e en del sild og rødbeter. I Hakkebakkeskogen har de tru på høykarbo og peppernøtter.

6. Ei nyhetsmelding tikke inn fra Finland, der de råde oss til å slutte med nasjonale prøva i Norge. Ved Kalevala! Nu skjønne vi hvertfall ingenting. Men vi beundre Finland og konkludere med et pedagogisk grunnprinsipp: Det e ikkje lurt å begynne skoledagen med å fortelle elevan at de e nån førrbaska toskhau, ta opp bøkern lavpanna råttstokka, men sjå på naboungen, skolelyset Pekka, han e flenk han. Men dokker får aldri nåkka tell!

Og forresten, alle kan jo ikkje være genial i Finland. Koffør har de ellers laga et skilt med «Ovnen må ikke tildekkes»?

Av Marianne Meløy