Daglig rapport - dag 18, 23. juli
Kronprins Haakon og Polarstern fortsetter samarbeidet. I morges vær skipene like ved hverandre for å overføre utstyr til Polarstern. Det første som ble overført var seismometeret som vi hentet opp for dem i går.
Begge skip har nå Begge skipene har nå forlatt Aurora-området. De har samarbeidet på vei sørover både med isbryting, mens Kronprins Haakon tar vannprøver. På bildet: Svein Are Simonsen (HI) henter opp en CTD-rosett fylt med vannprøver.
Begeistring på 3900 meters vanndyp
Natt til søndag ble det foretatt et dykk, til et område som Polarstern tipset oss om. Dette er et område med veldig imponerende hydrotermiske skorstein. Før Polarstern kom dit for noen dager siden var det ukjent at det var aktive skorsteiner i denne spesifikke lokasjonen. Den høyeste av de aktive skorsteinene som ble observert var hele 10 meter høy. Polarsten klarte å ta bilder av området, men fikk ikke ta prøver. I natt ble det tatt mange steinprøver og disse har blitt sortert og kategorisert i dag.
Dette er en aktiv formasjon med hydrotermisk skorstein, også kjent som black smoker. Foto: ROV-team
Skorsteinene ser slik ut. Denne biten hadde falt av skorsteinen og lå på sjøbunnen. Den ble hentet av ROV-en. Det er ganske vanlig at biter av hydrotermiske skorstein faller av, ofte på grunn av seismisk aktivitet. På bildet ligger den på siden – den svarte "røyken" sirkulerer inni hullet. Den blå sonen består av et kobbermineral kalt bornitt. Til høyre ser vi en annen, ukomplett skorsteinbit, som viser godt at den delen på innsiden er veldig glatt.
Eirik Valdar (UiB) sager en prøve på dekk. Saging er nyttig fordi det gjør det mulig å se hva som er inni steinprøven.
Eirik Siira (UiB) ser på en del av nattens prøvefangst med mikroskop.
Toktets første isstasjon
Som lovet i går kan vi nå fortelle om toktets første isstasjon. Når to store isflak blir presset mot hverandre danner det seg skruis – nesten som mini fjellkjeder av is. Skruis er lite studert, selv om det utgjør en stor andel av sjøisen. De er synlige for satellitter utstyrt med diverse sensorer. Men hvordan kobler vi data fra en satellitt til realiteten på sjøisen? Og hvordan utvilker skruis seg i løpet av en smeltesesong? Det er det Alexandra Pliss (NTNU) og Renée Mie Fredensborg Hansen (NTNU/DTU) jobber med.
For å få nyttig informasjon ut av satellitt sensordata, må man sammenligne informasjonen man får fra satellittene med fysiske observasjoner på sjøisen. Dermed har Alexandra og Renée brukt en god del av dagen i går for å måle isens tykkelse, temperatur og salinitet, sammen med en rekke andre parametere, med støtte fra Nabil Panchi (NTNU), Oskar Gjesdal Veggeland (NTNU) og Christian Katlein (AWI).
Renée Mie Fredensborg Hansen (NTNU/DTU) borer hull i isen mens Christian Katlein (AWI) leser opp måltall når det skjer endringer i hardhet eller tekstur. Nabil Panchi (NTNU) noterer.
Christian Katlein (AWI) måler et isflaks tykkelse ved et borehull.
Oskar Gjesdal Veggeland (NTNU) måler vannets temperatur, salinitet og spesifikk konduktans (hvor bra den er til å lede elektrisk strøm).
Teamet borer et lite hull i en iskjerne de har nettopp tatt ut av isen for å måle kjernens temperatur. På bildet: Alexandra Pliss og Oskar Gjesdal Veggeland (begge fra NTNU).
Teamet var på isen i ca 6 timer.
Sikkerhetsprosedyrer på isstasjon
Også involvert i operasjonen var Eirik Hellerud (NP), Yannick Kern (NP) og Marius Bratrein (NP) som isbjørnvakter, og mange andre som speidet etter isbjørner med kikkert, fra styrehuset. Når det er folk på isen er prosedyren at tre personer skal til enhver tid se etter isbjørn fra styrhuset – hver med sitt område, slik at alle 360° rundt skipet er dekket. Dette gjøres av hensyn til isforskernes sikkerhet, men også av hensyn til isbjørnenes sikkerhet. Et uheldig møte mellom isbjørn og menneske kan lett være skadelig for en bjørn, og prosedyrene er også laget for å minimere risikoen for bjørnen.
Matthieu Labaste (CNRS-LOCEAN) speider etter isbjørn fra styrhuset.
Yannick Kern (NP) er isbjørnvakt på isen. Smeltedamm i forgrunnen.