Opptrappingsplanen for psykisk helse

Rapporten beskriver utviklingen innenfor det psykiske helsevernet i løpet av opptrappingsperioden (1999-2008), sett i lys av Opptrappingsplanens mål:

• De samlede driftskostnadene har siden 1998 økt med 29 prosent, i samsvar med målsettingen.
• Veksten har vært større enn forutsatt til tjenester for barn og unge (72 prosent), noe lavere enn forutsatt for tjenestene til voksne (23 prosent).
• Målet om 400 flere fagpersoner i poliklinikker for barn og unge ble nådd allerede i 2003, og personellinnsatsen har siden økt ytterligere.
• Målet om 2 300 flere årsverk i tjenester for voksne ble nådd i 2005, og har siden økt ytterligere.
• Veksten har her i sin helhet kommet blant universitets- og høyskoleutdannede. Målet om økt kompetanse er dermed overoppfylt.
• Målet om 220 000 flere konsultasjoner ved poliklinikker for voksne ble allerede nådd i 2003, og det totale antall konsultasjoner er nær fordoblet siden 1998.
• Det har også vært en betydelig økning i antall opphold i døgnavdelingene. Målet om mer aktiv behandling er dermed også oppfylt.

I følge planen skulle det psykiske helsevernet gi et tilbud til fem prosent av alle barn og unge. Ved utgangen av 2006 nådde man 4,3 prosent. Målet om fem prosents dekning innen utløpet av planperioden er dermed innen rekkevidde, men her er det fortsatt store regionale variasjoner.

Opptrappingsplanen la opp på 50 prosent økning i produktiviteten ved poliklinikkene. Ved poliklinikkene for barn og unge, har en nådd dette målet, målt i antall tiltak. Tallet på pasienter per behandler har imidlertid ikke økt tilsvarende. Ved poliklinikker for voksne har produktivitetsveksten vært betydelig lavere enn forutsatt.

Tallet på døgnplasser for voksne har gått betydelig ned, ettersom de psykiatriske sykehjemmene har blitt avviklet i hurtigere takt enn forutsatt i planen. Heller ikke målet om 100 flere plasser for barn og unge har så langt blitt oppfylt.

Store geografiske forskjeller
Rapporten avdekker betydelige forskjeller både innad i og mellom helseregionene, både når det gjelder ressursinnsats, organisering og bruk av tjenester. Forskjellene er relativt sett størst innenfor tjenestetilbudet til barn og unge, men de relative forskjellene har her avtatt de siste årene. Innenfor tjenestene til voksne er det ingen tilsvarende tegn til utjevning. Rapporten avdekker også betydelige forskjeller i hvor langt helseregionene har kommet i utbyggingen av desentraliserte, distriktspsykiatriske tjenester.