Sammendrag
Utredningen Fra bruker til borger (NOU 2001:21) viser at sosial- og helsetjenestene ikke har fungert godt nok for brukere med nedsatt funksjonsevne. Utredningen konkluderer med at alle mennesker bør ha et rettskrav på sosial- og helsetjenester som ikke bare skal dekke de nødvendige behov, men også sikrer mulighetene for best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og aktiv deltakelse i samfunnslivet. Denne rapporten beskriver endringer eller stillstand i utviklingen i årene etter 2001 for sosial- og helsetjenester for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Oppmerksom¬heten er spesielt rettet mot funksjons¬hemmende barrierer som påvirker mulighetene for likeverdig deltakelse. Det norske velferdssystemet er preget av høye idealer i det juridiske og det formelle forvaltningsmessige rammeverket når det gjelder tjenestekvalitet, brukermedvirkning og målet med å tilby individuelt tilpassede sosial- og helsetjenester. Det skaper imidlertid problemer at loveverket ikke sier hva slags individuelle tilpasninger den enkelte bruker kan kreve. Det er dermed en potensiell konflikt mellom kommunenes selvstyre og ressursbruk og brukernes individuelle rett til selvbestemmelse. Det er fremdeles de med lavest funksjonsnivå og størst behov for koordinerte og langvarige tiltak, som får dårligst tilpasset hjelp og som må vente lengst på hjelpen. Mange har store belastninger med å håndtere tjenesteapparatet. Dette gjelder særlig familier med funksjonshemmede barn. De opplever at tilbudet er fragmentert, slik at foreldrene må påta seg mye koordinering og administrering. Både kommunene og spesialist¬tjenestene har derfor et stort uutnyttet potensial i å ta i bruk ’på tvers’-kunnskap både når det gjelder kompetanse og ressurser. Individuell plan ser ikke ut til å være tatt i bruk som et virkemiddel i tilstrekkelig grad, og erfaringene med ansvarsgrupper er ikke dokumentert godt nok. Sosial- og helsetjenestene konsentrerer hjelpen om å fungere i eget hjem. Det er funnet lite dokument