Modellen som er kjent fra Silicon Valley levnes ikke mye håp hos det norske innovasjonsapparatet, og Bondevik argumenterer for at innovasjoner må skje i bedriftene selv. Den anerkjente finsk-svenske økonomiprofessoren Kjell A. Nordström, bekrefter Bondeviks påstand og argumenterer også for at Silicon Valley-modellen bare kan fungere i USA, og at andre modeller må benyttes i Norge. Nordström har det siste tiåret vært kjent som en av verdens mest innflytelsesrike professorer, og det kan være verdt å lytte til hva han sier videre: en forutsetning for å lykkes med innovasjon er å tiltrekke og samle de beste hodene og la de tenke fritt. Det var denne vurderingen som lå til grunn da SINTEF etablerte seg i Tromsø i 2008. Man kan ikke drive innovasjon gjennom e-post og møter på flyplasser. De beste løsningene blir til i tett samarbeid og fysiske møter mellom universiteter, forskningsinstitutter og industri.
SINTEF er Skandinavias største forskningsinstitutt med over 2000 ansatte som daglig jobber med innovasjonsprosesser i og for bedriftene. Vi har også et meget godt samarbeid med de nordnorske universitetene, og signerte i fjor en samarbeidsavtale med Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet.
Når SINTEF jobber med fangstkontroll i snurrevadredskap på Husøya, med mekanisert linefiske i Lofoten, matproduksjon i Finnmark, malmtransport i Narvik og vedlikeholdsplanlegging for offshorefartøy i arktiske farvann er det alltid bedriftene som skal eie resultatene. Slik blir det økt verdiskapning og nye arbeidsplasser. Rollen til forskningsinstitusjonene og universitetene er å bidra med kompetanse som den enkelte bedrift ikke har mulighet til å bygge inn i sin stab, men også å analysere og påvise nye muligheter for verdiskapning. Denne norske innovasjonsmodellen har fungert i flere årtier, og vi mener at den fortsatt vil fungere så lenge næringslivet er organisert som i dag og ikke som i Silicon Valley.
SINTEF har snart 20 ansatte i Tromsø, og vi tror vi vil vokse mer fordi næringslivet i landsdelen har behov for oss. Utvikling av den nye runddorga for sjarkflåten kan vanskelig skje på kontoret i Trondheim, og vi bruker derfor Tromsø-baserte forskere som har fiskerbakgrunn til å drive prosessen sammen med de som til slutt skal tjene penger på innovasjonen. Disse fiskerne har ikke kapasitet til å drive prosessene selv. Teoretikerne i Trondheim og Tromsø kan utnytte regnemodeller betalt av oljenæringa for å effektivisere utviklingsprosessen, og på denne måten demonstrerer vi hvordan SINTEFs struktur kan utnyttes på tvers av landsdeler og industrielle sektorer slik at små rederier i nordnorske kystsamfunn kan øke sin inntjening. Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan forskningsinstitutter kan bidra til økt verdiskapning.
Vi mener at den største begrensningen før økt innovasjonstakt ligger i at bedriftene ikke har kapasitet til å jobbe med produktutvikling uten å miste fokus på forretningsdriften. En hver bedrift kan ikke holde seg med sin egen innovasjonsavdeling. Finansieringsapparatet med Innovasjon Norge i spissen er på plass, og det nordnorske FoU-miljøet ivrer etter å bidra - på bedriftenes premisser. Dette er næringsrettet forskning og innovasjon, og grunnsteinen i SINTEFs arbeidsform. Med landsdelens bedrifter, praktisk og teoretisk kompetanse og en innovasjonsmodell med forskningsinstitusjoner som viktige bidragsytere, er vi meget optimistiske og forventningsfulle til utviklingen som skal skje i årene fremover.
(Innlegget ble først publisert i Nordlys 02.09.2014)
