Til hovedinnhold

Dette kommer fram i en fersk rapport fra sykehusforskere i SINTEF.
"Sengetunkonseptet" kan ha ulike utforminger, men betyr at pasientrom grupperes i klynger med arbeidsstasjoner for pleiepersonale knyttet til hver gruppe.

Korte gangavstander gir pleierne større mulighet til å følge med, hindre uønskede hendelser og få økt tid til arbeid knyttet opp mot pasienten.

Forskerne har gått gjennom litteratur og gjort intervjuer med både pleiepersonell og ledere ved tre sykehus som har konseptet i bruk. Både ferdig byggede sykehus og planlagte sykehusprosjekter er sammenlignet og analysert. 


Mindre springing
Sengetun er utbredt i Norge i nyere sykehusbygg. Både St. Olavs Hospital, Ringerike sykehus, nye Ahus og Stavanger sykehus har slike tun. Også internasjonalt går trenden mot cluster og "sengetorg", og land som USA, England, Sverige, Danmark og Latvia er brukere i stor stil. Tanken bak er at det vil bli flere og dårligere pasienter i tida framover, og at graden av nærhet til pasienten er viktig for bedre overvåking.

Den gamle utformingen av avdelingene besto av en lang korridor (eller en dobbeltkorridor) med 20-30 rom. Et vaktrom lå på midten, og tøylager, skyllerom m.m. var fordelt mellom rommene eller i midtsonen.

I sengetunmodellen er rommene gruppert i "tun" med 7-9 sengerom, og det gamle vaktrommet er erstattet avtre desentraliserte arbeidsstasjoner. Felles "støtterom" (skyllerom, møterom) ligger mellom de ulike sengetunene, og tøylager og forbrukslager er i skap som er integrert i hvert tun.

Forskerne ser at med en desentralisert organisering unngår personalet masse unødvendig springing i korridorene. Miljøet blir roligere, og rollen til pleiepersonellet endrer seg: Mens travelhet tidligere har blitt relatert til springing etter utstyr og mellom pasienter, kan travelheten nå omsettes til pasientomsorg.

Flere tun på rad er best
- Felles for alle modellene er desentralisert vaktområde og at sengeområdet deles i mindre grupper, men utformingen og bruken er ulik, og det er dette vi har studert effekten av, forteller sykehusforsker Marte Lauvsnes på SINTEF Teknologi og samfunn.

- Et sykehus som St. Olavs Hospital i Trondheim har utformet sengetunene på ulikt vis i de nye sentrene. Et sted er det bygget tre tun på rad. Et annet sted er det bygget korte fløyer som fører til at to tun er plassert sammen, og et tredje tun er atskilt fra de andre. Det siste er blitt gjort ut fra tomtas beskaffenhet, og løsningen er klart dårligere enn den med flere tun på rad.

Mangler sosial arena
Pleiepersonellet opplever selv at den nye organisasjonsmodellen fører til at de er mer alene enn før. Siden arbeidet knyttes til færre pasienter, og det ofte bare er 2-3 pleiere sammen på et tun på dagtid, treffes de øvrige kollegene sjeldnere. Det er i ulik grad laget støtterom for faglige diskusjoner og sosialt samvær, og trivsel og fellesskapsfølelse hos de ansatte preges av dette.    

Under nattevakt kan det være én pleier på hvert sengetun, men om tunene utformes slik at de "ligger som perler på en snor", kan pleierne likevel ha mulighet til ha felles opphold, å snakke og jobbe sammen.
- Utformingen av byggene må ta hensyn til at de enkelte pleierne må ha et eierforhold til helheten på avdelingen sin, og ikke bare til sin lille enhet. Det må altså tenkes sosiale arenaer for personalet, sier Marte Lauvsnes.


Forhold virksomhet og bygg
Sykehusforskerne på SINTEF konkluderer med at valg av sengetunmodell må bestemmes på et tidlig stadium av byggeplanleggingen. 

– Konseptfaseplanlegging i helsebygg blir viktigere enn noensinne, sier Lauvsnes. - Om  man på et tidlig stadium finner en tomt og så lager et forslag ut fra tomta før virksomheten og konseptet er beskrevet, begrenses mulighetene for gode løsninger og effektiv drift.

Arbeidsstasjon ved St.Olavs Hospital  
Arbeidsstasjon ved St. Olavs Hospital. Foto: SINTEF  


- Det investeres i sykehus for milliarder, men det legges ikke en krone i å evaluere hvordan utformingen av bygget virker inn på driften. Derfor har SINTEF finansiert denne undersøkelsen selv, sier hun.

Forskerne mener at den tradisjonelle korridorløsningen med rom beregnet for flere pasienter, er den dårligste modellen for framtida. Den betyr både dårlig utnyttelse av kapasitet og areal, og hindrer også en effektiv hverdag for pleierne. Fra pasientens perspektiv er kombinasjonen enkeltrom og sengetun det som gir høyest kvalitet gjennom trygghet, reduksjon av støy, minst risiko for uønskede hendelser og best tilgang på pleiepersonalet.