Levende kongekrabbe direkte til marked betegnes som en suksesshistorie og enkelte argumenterer for å følge samme strategi for snøkrabbe. Vår vurdering er at det ikke vil være lønnsomt.
Snøkrabbe kan bli det mest innbringende fisket i Norge. I følge prognoser vil fangstpotensialet på snøkrabbe være på 50.000 til 170.000 tonn i løpet av de neste 15 årene. Med en kilopris på omlag 30 kroner per kilo tilsvarer dette en førstehåndsverdi på 1,5 til 5,1 milliarder norske kroner. Blir fangstpotensialet realisert, vil det kunne bety en økning i omsetningsverdien på norsk fiskeri på mellom 6 og 22 prosent.
Snøkrabbe er et volumprodukt
Levende kongekrabbe direkte til marked betegnes som en suksesshistorie og enkelte argumenterer for å følge samme strategi for snøkrabbe. Vår vurdering er at det ikke vil være lønnsomt. Dette skyldes flere faktorer, men den viktigste er volumet. Snøkrabbe tegner til å bli et volumprodukt som er opp mot 50 ganger større en kongekrabbe målt på landet volum. Det skaper store logistikkutfordringer. En annen utfordring er at 70 prosent av krabbene er under ett kilo, det gjør den mindre interessant for levendetransport.
I motsetning til snøkrabbefiskeriet på østsiden av Canada og USA, hvor snøkrabben lever nært land, lever den norske krabben i nordlige deler av Barentshavet hvor det er krevende klimatiske forhold og ofte flere døgns reise til nærmeste havn. På grunn av veldig små eller negative resultat på direkteleveringer har de fleste norske snøkrabbefartøyene valgt ombordproduksjon (82 prosent i 2015).
Det kan allikevel ligge en ytterligere gevinst i videreforedling basert på ny teknologi og nye markedssegmenter. Vi ser blant annet potensialet for å utnytte de 10-20 prosentene utsortert krabbe som stort sett mangler klør, men har god kvalitet på resten av produktet.
Ny norsk standard i verdiskaping
Næringa er på god vei til å utvikle Norges versjon av snøkrabbefiskeriet og kan etter vår mening allerede skilte med høyere kvalitetsgrad på ombordprodusert krabbe enn våre snøkrabbekolleger i Canada. Erfaringene fra eksisterende helårig drift i Barentshavet er at det ganske tydelig tegner seg sesongvariasjoner. Om vi tillater et kvoteregime som tillater kombinasjonsdrift ser man muligens konturer av hundrevis av helårige, stabile og etterspurte norske arbeidsplasser. Dersom vi får et kvoteregime som ikke tillater helårsdrift vil det ved lave kvoter bli langt tøffere å forsvare fabrikkinvesteringen, og evnen til å implementere nye tekniske løsninger blir vanskeligere.
Opilio er en av de norske aktørene i Barentshavet. Vi håper på stabile reguleringer som kan gi grunnlag for drift med Norge som base, og med norske eiere. Selv om det er kapitalkrevende å begynne et nytt fiskeri med prøving og feiling, er det veldig interessant å kunne være med i starten av et nytt fiskeri. At bestanden mest sannsynlig er godt fundamentert biologisk, og at fiskeriet i sin utførelse er miljømessig gunstig, hjelper på den store risikoen med satsingen. Fisket foregår med et passivt redskap som ikke skader bunn og teinene fangster bare den store hannkrabben. Det betyr at ca 80 prosent av bestanden ikke er fangstbar med redskapet slik det er utformet i dag. Det blir også brukt lite energi i forhold til fangstinnsatsen i motsetning til andre fiskeri i området.
Investeringene for aktører som nå er inne i fiskeriet har vært betydelige. Kontrahering av fartøy og betydelige ombygginger både i fabrikk samt på dekk krever et sikkert og langsiktig driftsgrunnlag for at disse aktørene skal fortsette å utvikle fiskeriet. Skal Norge klare å produsere de volumer som presenteres som mulig totalkvote for Barentshavet i fremtiden, så krever dette et fokus på teknologiutvikling. Når leverandørindustri, forskningsmiljø og fiskere samarbeider, kan vi utvikle ledende teknologi som genererer ringvirkninger utover fiskerinæringen og maksimere verdiskapningen.
