Til hovedinnhold

Slagmarkens skjønnhet

Slagmarkens skjønnhet

Publisert 30. juni 2016
Dødsturistene jakter på skjønnheten i det grusomme. Meningen i det meningsløse. Og det evige i det forgangne.
Main intro image
Foto: Geir Mogen

Hver kveld klokka 20 lyder trompetfanfaren «The Last Post» i Menin Gate, Belgia. Denne hyllesten til falne soldater ble spilt for første gang her i 1928 for å ære de som døde i slaget ved Ypres under første verdenskrig. Siden den gang har medlemmer av byens brannkorps spilt fanfaren hver bidige kveld, med unntak av noen opphold under annen verdenskrig.

Innbyggerne i Menin Gate setter seg gjerne ute på trappa i kveldingen for å høre fanfaren som de har hørt i hele sitt liv, mens besøkende lytter stående med alvor og andektighet.


I turismens kjølvann gror det alltid opp suvenirbutikker. Dødsturistene kjøper gjerne røde rosetter og skriver inn sine personlige hilsener.
Foto: Trond Berge

Og besøkende er det mange av. Her er unge og eldre, kvinner og menn, fra mange kanter av den vestlige verden.

De er dødsturister.

Sorgturisme

Fenomenet har mange navn: mørk turisme, svart turisme, kirkegårdsturisme eller sorgturisme. Det innebærer at folk oppsøker steder som assosieres med død og tragedier. Et annet uttrykk er thanaturisme, av det greske ordet for død: thanatos.

Denne turismen motiveres av ønsket om et reelt eller symbolsk møte med døden, i møtet med såkalt fatale attraksjoner. Og den brer om seg. Krigsskueplasser er én type steder som tiltrekker seg folk, åsteder for drap og massakrer er en annen kategori. Holocaust-turismen føyer seg til en viss grad inn i trenden. Katastrofeområder som for eksempel Haiti, Ground Zero og New Orleans defineres også i enkelte sammenhenger som arenaer for mørk turisme.

Noen har en personlig tilknytning til stedene, men langt fra alle. De som strømmer til krigs­skueplassene og minnesmerkene fra første verdenskrig, kan ha en bestefar eller onkel som falt i krigen. De aller fleste har ingen familiær tilknytning. Det er andre ting som trekker dem. Noen er sensasjonsjegere og trigges av tragediene. Andre tiltrekkes av en opphøyd dimensjon i det triste, de søker en mening, og de søker det vakre i å minnes de som nådeløst falt på slagmarkene.

Førsteamanuensis Trond Berge ved Sosialantropologisk institutt, NTNU, har interessert seg for denne turismen over lengre tid. Antropologens innfallsvinkel og interesse ligger i hva han kaller en estetisk reduksjon av det historiske. Han tar utgangspunkt i de besøkendes søken etter og opplevelse av noe vakkert og opphøyet i minnene om alt det grusomme som utspant seg i disse områdene. Kontrasten mellom selve hendelsene og gjenopplevelsen av hendelsene er enorm.

– Det som skjedde under krigen, har siden gjennomgått en slags dobbel forvandling, fra faktisk begivenhet til monument, fra et historisk til et estetisk anliggende. Skrekken og gruen lar seg i dag betrakte som en mer eller mindre egnet kilde til fornøyelse, sier Berge.

Lidelsens skjønnhet

Lochnagar Crater er krateret fra en gigantisk eksplosjon som innledet slaget ved Somme.
Foto: Trond Berge

Det er særlig Vestfrontens slagmarker i Flandern, Belgia og i Picardie, Frankrike som har fanget forskerens interesse. Hit strømmer turister i store mengder, og Berge har studert fenomenet på nært hold gjennom turistreiser med buss fra England, hvor en del av slagmarkturistene kommer fra.

– Vestfronten er den ultimate krigsskueplass. Slagmarken fra første verdenskrig representerer et slags modernitetens mesterverk i død og ødeleggelse, med så meningsløse lidelser og ekstreme tapstall at det snakkes om «århundrets store katastrofe», «urkatastrofen» og «den ultimate tragedien». Sammenliknet med Vestfronten, er andre kriger «bare kriger», forklarer Berge.

– Det er særlig de såkalte ødeleggelses­slagene som fascinerer folk. De tilreisende fordyper seg i lidelsen – eller rettere sagt, i den minnete lidelsen. Det vil si lidelsen og døden slik den gjør seg gjeldende den dag i dag i minnesmerker, altså døden som noe høyst levende. Mange gir til og med uttrykk for at dette er det «aller vakreste» de har opplevd. Og det synes jeg er interessant: Hva er vakkert, og hvorfor er det vakkert?

Ønsker å bli grepet

På Vestfrontens slagmarker døde unge soldater i hopetall. De drepte hverandre med kuler og bajonetter i nærkamp, men framfor alt med kanoner. Begrepet kanonføde oppsto her. De som overlevde krigen, var for alltid merket, og mange ble mentalt ødelagt av det de hadde opplevd. Maktesløsheten ved å ligge i skyttergravene og vente på neste angrep eller neste granatnedslag var en ekstrem påkjenning.

I det brutale og langvarige slaget ved Somme i Frankrike døde flere hundre tusen menn, de aller fleste av dem sommeren 1916. I landsbyen Thiepval ved Somme er det reist et stort minnesmonument, sammen med gravlunder over krigens falne. Alle ble begravd i nærheten av der de falt. Familiene fikk ikke mulighet til å hente hjem sine døde. Derfor kjennetegnes Vestfrontens slagmarker framfor alt av utallige gravlunder, omtrent 2000 til sammen, med rekker på rekker av identiske gravstøtter i hvit kalkstein. Litt av topografien og installasjonene fra krigen er bevart, og midt i dette vandrer store og små grupper av turister rundt og prøver å ta innover seg krigens redsler, og holde minnene levende.

– Det er noe grunnleggende tragisk over minnesmerkene, og det søker folk å ta innover seg. Denne formen for turisme handler om å utsette seg for inntrykk, og kjenne at dette gjør noe med en. Folk ønsker å bli grepet, understreker Berge.

Vitner til evig tid

Tyne Cot ved Ypres er den største gravplassen for britiske soldater ved Vestfronten.
Foto: Trond Berge

Døden og de døde lever videre i monumentene. Og de som kommer hit, samles om en felles moralsk oppgave: De skal holde minnene levende. De opplever seg som pilegrimer og moralske vitner.

– Det ligger en voldsom respekt og ærefrykt i dette løftet om at «vi skal ikke glemme», understreker Berge.

Der man i tidligere kriger og slag definerte historien ut fra seiere, suksess og helter, blir første verdenskrig gjerne forbundet med massedød uten mål og mening. To litterære bautaer, begge fra 1929, bidro til å definere krigens meningsløshet for samtiden og for framtidige generasjoner: Hemingways «Farvel til våpnene» og Remarques «Intet nytt fra Vestfronten». Begge forfatterne hadde selv opplevd krigen på kroppen. Antihelten, den unge uskyldige soldaten som døde så meningsløst tidlig av meningsløse grunner, ble et symbol på krigen.

– Gjennom slagmarkturismen skal de maktesløse ofrene for krigens gru minnes igjen og igjen. Ja, til evig tid. Det er nettopp dette som blir opplevd som så vakkert, sier forskeren.

En estetisk opplevelse

Trond Berge har stilt seg spørsmålet om hva denne type turisme representerer.

– Det handler om en relasjonell estetikk, en estetisk opplevelse hvor appellen ligger i hva ting sier om deg selv i forhold til andre, sier Berge. Begrepet relasjonell estetikk oppsto på 1990-tallet i kunstverdenen. Kunstverkene og forståelsen av dem, rommer det interaktive, det sosiale og det relasjonelle. Et kunstverk vurderes ut fra de mellommenneskelige relasjonene det representer.

– Det handler også om en erfaringens estetikk, som viser til hvordan ting bør oppleves for å være en god opplevelse. Ting skal gjøre litt vondt. Det er det vonde som oppleves som godt. Jeg er opptatt av hvordan det grusomme snus til noe nydelig, hvordan det negative blir positivt, hvordan det heslige blir vakkert, eller for den saks skyld, hvordan søppel blir til kunst.

Mens slaget sto

Den mørke turismen til Vestfronten startet allerede før krigen var slutt. Verdun er et av symbolene på krigens voldsomhet. Her gikk 262 000 menneskeliv tapt, og om lag en halv million ble såret. Verdun var en hot spot for fiffen i Paris mens kampene ennå pågikk. Også Ypres tiltrakk seg tidlig besøkende.

Allerede i 1917 kom den første krigsguideboken fra Michelin. Ytterligere 29 ble utgitt de neste fire årene, hvorav «The Pilgrim’s Guide to the Ypres Salient» er mest kjent. Det heter seg at byen på 1920-tallet var et blomstrende mekka for masseturisme. Siden har tilstrømmingen aldri stanset.

– Det mest levende ved første verdenskrig er at den hendte for så lenge siden. Det faktum at dens minne har overlevd helt til i dag, bidrar mer enn noe annet til å holde på interessen, sier Trond Berge. Og nå som vi nærmer oss 100-årsmarkeringene for de ulike slagene under første verdenskrig, vil den mørke turismen trolig bare øke i årene som kommer.

University of Central Lancashire, England, har et eget institutt for forskning på mørk turisme: www.dark-tourism.org.uk/

Denne saken ble første gang publisert 5. desember 2012.

Kontakt