Til hovedinnhold

Svært syke mennesker med omfattende og sammensatte behov legger nå beslag på nesten alle ressursene innenfor kommunale tjenester rettet mot psykisk helse, ifølge SINTEFs rapport. (Illustrasjonsfoto: Svein Tønseth)

Det viser en ny rapport fra SINTEF. 

Rapporten konkluderer med at det er behov for å vurdere om statlige midler bør tilføres spesifikt til kommunene for forebygging av psykiske lidelser.


Vanskelige vurderinger


I tråd med intensjonene i samhandlingsreformen gis det korte behandlingsopphold ved de psykiatriske sykehusene og distriktpsykiatriske sentrene (spesialisthelsetjenesten).

SINTEF-rapporten viser at dette har gitt en sterk økning i etterspørselen etter kommunale tjenester til personer med psykiske lidelser og vansker.

– Problemet er at dette har skjedd uten at kommunene har fått mer penger til psykisk helsearbeid. Mange kommuner opplever derfor at de står overfor et dilemma, sier forskningsleder Solveig Osborg Ose ved SINTEF Teknologi og samfunn. 

Hun utdyper dette slik: 

– Kommunale tjenester rettet mot psykisk helse bruker nå nesten alle ressursene sine på svært syke mennesker med omfattende og sammensatte behov.  I denne situasjonen opplever kommunene at de ikke har finansiering til å avsette tilstrekkelig med ressurser til det forebyggende arbeidet.  Dette handler blant annet om oppfølging av barn og unge gjennom barnevern, barnehager, grunnskoler og videregående skoler, sier Ose.

SINTEF-forsker Solveig Osborg Ose om kommunenes psykiske helsearbeid:

"Med dagens finansieringssystem synes det umulig å få oppfylt samhandlingsreformens intensjon om å forebygge fremfor å reparere. "


Reform også i psykisk helsevern

SINTEF-rapporten bygger på studier av årsverksinnsatsen i det kommunale psykiske helsearbeidet – pluss en gjennomgang av kommentarer som kommunene har gitt gjennom rundskriv fra Helsedirektoratet.

Den nye rapporten gjelder situasjonen på slutten av 2011, og er den femte i rekken av tilsvarende rapporter for de foregående årene.

De finansielle virkemidlene i samhandlingsreformen kom på plass først i 2012. Men kommunene har, ifølge Ose, allerede tilpasset seg intensjonene i reformen gjennom flere år.

– Samhandlingsreformen er blitt mest kjent for at den vil straffe kommunene hvis de ikke har oppfølgingstilbud til utskrivningsklare somatiske pasienter (pasienter med kroppslige lidelser, red.anm.).

– Men når vi ser at spesialisthelsetjenesten gir korte behandlingsopphold for mennesker med psykiske lidelser og vansker, så er også det i tråd med intensjonene i samhandlingsreformen, sier Ose. 


Reformen viktigste årsak

Nedbyggingen av spesialisthelsetjenesten i det psykiske helsevernet startet med den storstilte Opptrappingsplanen for psykisk helse som pågikk i perioden 1999 til 2008.

– For det psykiske helsevernet er samhandlingsreformen en forlengelse av denne. Et sentralt element er nedbygging av døgntilbud i spesialisthelsetjenesten til fordel for oppbygging av det kommunale tilbudet. Dette er basert på solide forskningsfunn om hva som er det beste for den enkelte pasient, sier Ose og legger til:

– Resultatet er nå at flere pasienter sendes tidlig over til kommunene, og at kommunene derfor må ta hånd om flere mennesker med alvorlige psykiske lidelser enn før. Men dette har skjedd uten at årsverksinnsatsen økte innenfor kommunenes psykiske helsearbeid i femårsperioden fram til og med 2011. Dette er den viktigste enkeltfaktoren som har bidratt til svekkelsen av den forebyggende innsatsen, sier Ose.


– Tilskudd går til boliger


– Hva med påplussinger i kommunenes tilskudd for 2012?

– Her snakker vi om lange glidninger i tjenestetilbud og etterspørsel. Dramatiske endringer skjer ikke fra ett år til ett annet. Etterspørselen etter kommunal hjelp til alvorlig syke pasienter har økt så kraftig, at normale tilskuddsøkninger i lang tid vil gå til boliger med heldøgnsbemanning.

– Derfor konkluderer vi i rapporten med at det nå er på tide å vurdere om statlige midler bør tilføres spesifikt til kommunene for forebygging av psykiske lidelser. Med dagens finansieringssystem synes det umulig å få oppfylt samhandlingsreformens intensjon om å forebygge fremfor å reparere.


To tilleggsårsaker


Ifølge Ose har også to andre forhold bidratt til veksten i etterspørselen etter kommunale behandlingstilbud for psykisk syke:

Tjenestene er blitt mer utviklet og kjent for de som henviser til tjenestene. Dette som følge av at viktige tjenester er blitt etablert gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse.

I tillegg har befolkningen kanskje også fått en lavere terskel for å søke hjelp mot sine psykiske lidelser i samme periode.   


Frykter forverring

Ifølge den erfarne SINTEF-forskeren vil det sannsynligvis bli enda vanskeligere for kommunene å prioritere forebygging av psykiske helseproblemer i årene som kommer.  Ose begrunner dette ved å vise til to forhold.
For det første blir det økende konkurranse om ressursene som følge av økende behov i eldreomsorgen.

For det andre vil kommunene trolig prioritere somatikk, ettersom de blir straffet økonomisk hvis de ikke kan ta imot utskrivningsklare somatiske pasienter. Ifølge Ose er tilsvarende system planlagt for pasienter som skrives ut av psykisk helsevern og fra tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

– Men det ser på ingen måte ut til at kommunene er klare for å møte denne utfordringen. Nå må kommunene få tid til å bygge opp sin kompetanse og kapasitet, i tråd med samhandlingsreformens intensjoner. Myndighetene forventer at det vil ta tid å få til disse endringene. Da må ikke de sterke økonomiske virkemidlene brukes før kommunene er klare til å ta utfordringen. En økonomisk pisk alene vil ikke føre verken til bedre kapasitet eller kompetanse i kommunenes pyskiske helsearbeid, avslutter forskningsleder Solveig Osborg Ose.

Av Svein Tønseth

 

Fakta om kommunalt psykisk helsearbeid

Totalt (2011): 11 940 årsverk

Av disse var 9 326 (78 %) knyttet til tjenester for voksne, mens 2 614 (22 %) var knyttet til tjenester for barn og unge.

På nasjonalt nivå har det kun vært marginale endringer i årsverksinnsatsen siden 2007.

Kilde: SINTEF

 


 

Reform som skal innføres gradvis. De finansielle virkemidlene trådte i kraft 1. januar 2012.

Målet er:

• Å vise vei framover – gi helsetjenesten ny retning.

• Å forebygge framfor bare å reparere

• Tidlig innsats framfor sein innsats

• Å få ulike ledd i helsetjenesten til å jobbe bedre sammen

• Å flytte tjenester nærmere der folk bor

• Flere oppgaver til kommunene og penger til å utføre dem.

• Å samle spesialiserte fagmiljøer som er sterke nok

• Bedre for pasientene - sterkere brukermedvirkning

Kilde: regjeringen.no