Til hovedinnhold

Sjefsforskeren ved SINTEF Petroleumsforskning Lindeberg påpeker at ingen på forhånd kan garantere at noen geologisk formasjon er hundre prosent tett.

Han understreker derfor at det alltid vil være nødvendig å overvåke injeksjonen for å sette inn mottiltak dersom dette er påkrevd.

Her er Lindebergs gjennomgang av lista over mottiltak:

Tiltak 1: Injeksjonen avbrytes og flyttes til annet sted

Dersom en oppdager svakhetene tidlig, vil det i mange tilfeller være tilstrekkelig bare å avslutte injeksjon og fortsette et annet sted.

Grunnen til dette er at CO2 i de fleste tilfeller vil bevege seg relativt langsom igjennom de overliggende bergarter, og det vil være en rekke mekanismer i undergrunnen som fanger den opp før den når atmosfæren.

Tiltak 2: Gjenopphenting av injisert CO2

I verste fall, dersom en oppdager risiko for utslipp etter at det er blitt injisert store mengder CO2, kan CO2en faktisk hentes opp igjen til en kostnad som er lavere enn å betale CO2-avgifter.

Det tilsvarer den måten oljeindustrien utvinner gass på fra et gassfelt.

Både ved tiltak 1 og 2  må en selvfølgelig ha et reservelager som kan brukes for lagringen.

Tiltak 3: Trykkovervåking, eventuelt med boring av brønner som slipper ut vann

Et av de viktigste tiltakene for å forsikre seg mot lekkasje, er å sørge for at trykket i formasjonen ikke overstiger det som er forsvarlig. Den enkleste metoden for å forhindre for høyt trykk, er ganske enkelt å bore brønner som slipper ut vannet fra formasjonen.

Dette er ikke bare et mulig korreksjonstiltak, men dersom en planlegger å utnytte store deler av det tilgjengelige porevolumet (over 1-2  prosent) i en formasjon til CO2-lagring, er det nødvendig å planlegge slike avlastningsbrønner helt fra starten av prosjektet.

Ved god trykk-kontroll forhindrer en både at trykket i formasjonen kan skade takbergarten, og en sikrer at en ikke aktiverer forkastinger (forskyvninger som kan gi sprekker) som eventuelt. måtte finnes i formasjonen.

Gjennom avlastningsbrønnene vil vann fra porene rundt CO2-lageret bli presset opp i sjøvannet, og på den måten gi økt plass til CO2 i det geologiske lageret.

Dette er vann som likner sjøvann, og som det er miljømessig forsvarlig å slippe ut havet.

Avviser Tordis-sammenlikning

– Professor Haugan viser også til at det gikk galt da StatoilHydro skulle lagre oljeforurenset vann fra Tordisfeltet i en del av Utsira-formasjonen. Her oppsto lekkasjer som ble oppdaget først da oljen lå og fløt på havoverflaten. Er ikke dette selve beviset på at også CO2-lagring på sokkelen er uforsvarlig?

– Hovedårsaken til uhellet på Tordis var at operatøren ikke hadde en geologisk modell av formasjonen og heller ikke hadde gjort reservoarsimuleringer for å teste gangbarheten av prosjektet. Derfor ble også trykkutviklingen feilbedømt da injeksjonen kom i gang. Injeksjon av CO2 må følge prosedyrer som sikrer mot forenklede løsninger. EU har laget et direktiv for å regulere CO2-lagring, og dette ivaretar i stor grad sikkerhetsaspektet. Dette vil sannsynligvis danne grunnlaget for et regelverk.

Konseptet ikke i fare

Erik Lindeberg medgir at regelverk og prosedyrer ikke kan sikre at det aldri gjøres feil  i noe framtidig lagringsprosjekt. Men han understreker at dette ikke setter konseptet med sikker CO2-lagring i fare.

– CO2-lagringsprosjekter vil foregå på mange steder ved hjelp av en mengde brønner og i ulike geologiske formasjoner. Dersom det blir gjort feil et sted, vil den globale effekten av et utslipp være neglisjerbart.

– På samme måte inntreffer stadig mindre og større uhell ved utvinning av olje og gass. Men bare en forsvinnende liten del av disse ender med utslipp som er følbare for naturen i global skala, sier sjefsforsker Erik Lindeberg.

Av Svein Tønseth