Sjefsforskeren ved SINTEF Petroleumsforskning Lindeberg påpeker at ingen på forhånd kan garantere at noen geologisk formasjon er hundre prosent tett.
Han understreker derfor at det alltid vil være nødvendig å overvåke injeksjonen for å sette inn mottiltak dersom dette er påkrevd.
Her er Lindebergs gjennomgang av lista over mottiltak:
Tiltak 1: Injeksjonen avbrytes og flyttes til annet sted
Dersom en oppdager svakhetene tidlig, vil det i mange tilfeller være tilstrekkelig bare å avslutte injeksjon og fortsette et annet sted.
Grunnen til dette er at CO2 i de fleste tilfeller vil bevege seg relativt langsom igjennom de overliggende bergarter, og det vil være en rekke mekanismer i undergrunnen som fanger den opp før den når atmosfæren.
Tiltak 2: Gjenopphenting av injisert CO2
I verste fall, dersom en oppdager risiko for utslipp etter at det er blitt injisert store mengder CO2, kan CO2en faktisk hentes opp igjen til en kostnad som er lavere enn å betale CO2-avgifter.
Det tilsvarer den måten oljeindustrien utvinner gass på fra et gassfelt.
Både ved tiltak 1 og 2 må en selvfølgelig ha et reservelager som kan brukes for lagringen.
Tiltak 3: Trykkovervåking, eventuelt med boring av brønner som slipper ut vann
Et av de viktigste tiltakene for å forsikre seg mot lekkasje, er å sørge for at trykket i formasjonen ikke overstiger det som er forsvarlig. Den enkleste metoden for å forhindre for høyt trykk, er ganske enkelt å bore brønner som slipper ut vannet fra formasjonen.
Dette er ikke bare et mulig korreksjonstiltak, men dersom en planlegger å utnytte store deler av det tilgjengelige porevolumet (over 1-2 prosent) i en formasjon til CO2-lagring, er det nødvendig å planlegge slike avlastningsbrønner helt fra starten av prosjektet.
Ved god trykk-kontroll forhindrer en både at trykket i formasjonen kan skade takbergarten, og en sikrer at en ikke aktiverer forkastinger (forskyvninger som kan gi sprekker) som eventuelt. måtte finnes i formasjonen.
Gjennom avlastningsbrønnene vil vann fra porene rundt CO2-lageret bli presset opp i sjøvannet, og på den måten gi økt plass til CO2 i det geologiske lageret.
Dette er vann som likner sjøvann, og som det er miljømessig forsvarlig å slippe ut havet.
Avviser Tordis-sammenlikning
– Professor Haugan viser også til at det gikk galt da StatoilHydro skulle lagre oljeforurenset vann fra Tordisfeltet i en del av Utsira-formasjonen. Her oppsto lekkasjer som ble oppdaget først da oljen lå og fløt på havoverflaten. Er ikke dette selve beviset på at også CO2-lagring på sokkelen er uforsvarlig?
– Hovedårsaken til uhellet på Tordis var at operatøren ikke hadde en geologisk modell av formasjonen og heller ikke hadde gjort reservoarsimuleringer for å teste gangbarheten av prosjektet. Derfor ble også trykkutviklingen feilbedømt da injeksjonen kom i gang. Injeksjon av CO2 må følge prosedyrer som sikrer mot forenklede løsninger. EU har laget et direktiv for å regulere CO2-lagring, og dette ivaretar i stor grad sikkerhetsaspektet. Dette vil sannsynligvis danne grunnlaget for et regelverk.
Konseptet ikke i fare
Erik Lindeberg medgir at regelverk og prosedyrer ikke kan sikre at det aldri gjøres feil i noe framtidig lagringsprosjekt. Men han understreker at dette ikke setter konseptet med sikker CO2-lagring i fare.
– CO2-lagringsprosjekter vil foregå på mange steder ved hjelp av en mengde brønner og i ulike geologiske formasjoner. Dersom det blir gjort feil et sted, vil den globale effekten av et utslipp være neglisjerbart.
– På samme måte inntreffer stadig mindre og større uhell ved utvinning av olje og gass. Men bare en forsvinnende liten del av disse ender med utslipp som er følbare for naturen i global skala, sier sjefsforsker Erik Lindeberg.
|
Av Svein Tønseth |
