Til hovedinnhold

Av Unni Steinsmo, konsernsjef i SINTEF

Mer enn 90 prosent av verdens forskning foregår utenfor Norge. Vår levestandard forutsetter at vi er en del av internasjonal kunnskapsutvikling. Dette krever evne og mulighet til å delta i det internasjonale forskningssamarbeidet. Norske forskningsinstitutter har evnen, men ikke nødvendig finansiering som er en forutsetning for å delta.

Et samlet Storting har besluttet at Norge slutter seg til EUs nye program for forskning og innovasjon, Horisont 2020.  Dette er verdens største forskningsarena, med ramme på 660 milliarder kroner i perioden 2014-2020.

Regjeringen har lagt fram en ambisiøs strategi for forsknings- og innovasjonssamarbeidet med EU.  Målet er at deltakelsen fra norske aktører øker med 60 prosent i forhold til EUs forrige rammeprogram. Vi applauderer målet, som er ambisiøst og nødvendig. Det er avgjørende for Norge, norsk næringsliv og kvaliteten i norsk forskning at vi lykkes på verdens største arena for forskning og innovasjon. 

For å nå målet må norsk forskning ha kvalitet og ledende miljøer som når opp i konkurransen med de beste, og disse miljøene må ha betingelser som gjør det mulig å delta på EU-arenaen. Det siste er dessverre ikke tilfelle for SINTEF og andre norske forskningsinstitutter i dag.

Konkurransen om støtte fra EUs forskningsprogrammer er knallhard, og bare de beste prosjektene lykkes. I Norge er det de industrinære forskningsinstituttene som har hevdet seg best på EU-arenaen. I forløperen til Horisont 2020 – EUs 7. rammeprogram for forskning og utvikling – sto SINTEF alene prosent av norsk forskningsinnsats, og hentet hjem 1,2 milliarder kroner i finansiering fra EU. Det er like mye som Universitet i Oslo og NTNU til sammen.

SINTEFs klare ambisjon er å øke deltakelsen i Horisont 2020. Men vi opplever det som svært krevende, nærmes umulig, fordi rammebetingelsene for deltakelse er betydelig svekket. Som en allmennyttig forskningsstiftelse uten erverv som formål har vi ikke noe mål om økonomisk overskudd med vår EU-deltakelse. Men kostnadsdekning er nødvendig, på samme måte som i prosjekter finansiert av Norges forskningsråd.

Svekkede rammebetingelser skyldes en kombinasjon av to forhold: Det ene er at EU i Horisont 2020 har redusert finansieringen fra 75 til knapt 60 prosent av forskningsinstituttenes prosjektkostnader. Det andre er at teknisk-industrielle institutter i Norge har langt lavere offentlige bevilgninger enn tilsvarende institutter i andre europeiske land. 7 prosent av SINTEFs inntekter er offentlige basisbevilgninger, mens andre europeiske institutter finansieres med 30-50 prosent direkte fra staten.   

Denne særnorske kombinasjonen rammer norsk næringsliv. Forskningsinstituttene står for hele 40 prosent av EU-finansiert forskning i Norge og er næringslivets viktigste partner inn mot EU-programmene. For næringslivet er tilgang til kunnskap fra EU-programmene avgjørende. Det er mange eksempler på at forskning med stor betydning for norsk industri er finansiert fra EU, blant annen innenfor energi, IKT og miljøteknologi.

Kunnskapsministeren har uttalt at regjeringens strategi for samarbeid med EU er den største forskningspolitiske nyheten i Norge i 2014. Det gjør oss forhåpningsfulle, for ambisjonene må følges av ressurser. Nøkkelen er å styrke stimuleringsordningen STIM-EU, som belønner institutter som lykkes i konkurransen på EU-arenaen. Ordningen er ubyråkratisk og effektiv, og vi vet at den fungerer.   

Det er beskjedne midler som er nødvendig, sammenlignet med de omkring 18 milliarder kroner som er Norges direkte andel av finansiering av Horisont 2020 i perioden 2014-2020. Norges forskningsråd har beregnet at rammen for STIM-EU må være 350 millioner kroner årlig for å nå regjeringens mål om norsk deltakelse. Forskningsrådet anbefaler en bevilgning på 150 millioner i statsbudsjettet for 2015, som økes gradvis de nærmeste årene. 

Norge har et kostnadsnivå i verdenstoppen. Da må vi også ha løsninger i verdenstoppen. Bærekraften i velferdsstaten er avhengig av at vi i framtiden jobber smartere, omstiller oss raskere og skaper verdier av tanker som ennå ikke er tenkt. Gjennom forskningssamarbeid kan vi ta i bruk ny kunnskap og innovasjoner, som kan skape verdier og løse store samfunnsutfordringer innen klima, energi, matproduksjon og helse. Norske aktører må være med, og trenger betingelser som gjør det mulig.