Til hovedinnhold

Istykkelse og drift av is er viktig å utforske med tanke på sikkerhet for fartøyer og oljeselskaper som skal operere i nord.

En lys juninatt i 1989: Det russiske cruiseskipet Maxim Gorkiy glir stille av gårde utenfor kysten av Svalbard. Så lyder et kraftig smell – før alarmen går over hele skipet. I likhet med Titanic har båten med 973 tyske passasjerer truffet et isfjell. Cruiseskipet tar inn vann og begynner å synke umiddelbart.

Til alt hell er et redningshelikopter til stede på Bjørnøya. Samtidig er Kystvaktas fartøy «Senja» på tokt ikke langt unna. Når Senja kommer til unnsetning tre timer senere, er baugen allerede sunket til samme nivå som hoveddekket. Men Kystvakta klarer å forhindre at Maxim Gorkiy går ned. Passasjerene, mange av dem kledd i nattøy, blir evakuert fra isflakene rundt båten av helikopter, livbåter og flåter. Deretter blir de fraktet til Svalbard. Ingen liv går tapt.

På grunn av flaks.

 

Økt aktivitet
De russiske turistskipene er ikke alene om å ferdes rundt Svalbard. Hvert år kommer rundt 65 000 turister hit. Halvparten kommer med oversjøiske cruiseskip, og utenfor kysten er transporten stor.

De arktiske statene Norge, Canada og Russland har for alvor fattet interesse for nordområdene. Prognoser antyder at en fjerdedel av verdens olje- og gassressurser befinner seg her, og norske myndigheter tror at området på sikt kan bli Europas viktigste petroleumsprovins.

Mange har hevdet at skipstrafikken vil øke på grunn av issmelting i Arktis og en omlegging av verdens skipsruter. Andre mener det vil bli for dyrt å trafikkere gjennom Nordvestpassasjen, og at trafikken mellom Amerika og Asia vil fortsette som i dag.

En studie fra CICERO Senter for klimaforskning, Det Norske Veritas og Statistisk sentralbyrå konkluderer med at det ikke vil bli noen stor økning i olje- og gassproduksjonen i regionen. Men de hevder likevel at issmeltingen vil føre til at langt mer av produksjonen kan skje offshore enn i dag, og dette vil igjen gi en stor prosentvis økning i shippingvirksomhet.

Når aktiviteten i hele området øker, øker også risikoen for at det vil skje ulykker.

 

Kan du høre meg? Over
Et steinkast unna NRKs radiorede på Tyholt i Trondheim sitter Beate Kvamstad og forsker på radiosignaler og satellittsystemer. Det som interesserer henne spesielt, er rekkevidden til de ulike kommunikasjonssystemene i de aller nordligste delene på kloden. Nå vil hun, i likhet med statskanalen i nabobygget, kringkaste sitt budskap. Det kan kort oppsummeres i setningen «det holder ikke».

For de entydige resultatene i arbeidet til Beate og kollegene hennes ved Marintek viser at det ikke står bra til med kommunikasjonssystemene som i dag er i bruk i nordområdene. 

– Når vi kommer lenger nord enn 70-75 grader, ser vi at systemene for satellittkommunikasjon som normalt brukes, blir veldig ustabile, sier Beate Kvamstad.

Hun påpeker at internettløsningen som vi ser på som en selvfølge, nesten uansett hvor vi befinner oss i verden, er utilgjengelig i områder hvor man ikke har god dekning fra satellitter eller landfaste systemer som tilbyr internett-tjeneste. Og at det eneste unntaket er olje- og gassplattformene, som har gode internettforbindelser ved hjelp av fiberoptiske kabler som er trukket inn til land.

 

Beate Kvamstad på Marintek forsker på radiosignaler og satellittsystemer. Hun påpeker at internettløsningen er utilgjengelig i områder hvor man ikke har god dekning fra satellitter eller landfaste systemer. Foto: Marintek

Mange hull
Kvamstad har solid belegg for påstanden sin: Forskere ved Marintek har til sammen aktiviteter i seks ulike forskningsprogrammer knyttet til nordområdene. Kartlegging av tilgjengelige kommunikasjonssystemer har vært og er en vesentlig del av alle.

Slike systemer utgjør en viktig infrastruktur for all aktivitet i nord. Uten god kommunikasjon er det rett og slett vanskelig å operere i områdene. Kommunikasjonssystemene er kjernen i alt fra sikkerhet til effektivitet, logistikk og generell drift.

Det er ikke vanskelig å se for seg et skrekkscenario på grunn av manglende løsninger. Cruisetrafikken rundt Svalbard øker, og skipene har ofte opptil 3000 passasjerer.

– Om en ulykke inntreffer, kan man ikke basere seg på at Kystvakta tilfeldigvis er i nærheten. Hvem er det da som har ansvaret for at nødsignalene kommer fram, og hvem har ansvaret for spredning av informasjon i en redningsaksjon, spør Kvamstad retorisk. 

– Forslag har vært luftet rundt at skipene burde gå i par. Men siden litt av poenget for mange turister er å få følelsen av å være alene, skjer ikke dette, tilføyer hun...........

Les mer i temaet i siste nummer av GEMINI