Til hovedinnhold

Oljefyrt håp

Oljefyrt håp

Publisert 5. desember 2012
Norge hjelper Afrikas yngste oljenasjon med velstandsresepten. Men læringen går begge veier.
Main intro image

Lyset faller loddrett fra himmelen. I et klimakjølt rom suger unge akademikere til seg viten i prosjektleder-faget. Utenfor svever et digert fat med bananer. Tilsynelatende i løse lufta.

Først idet bilkøen forsvinner, vises hodet og den ranke nakken som bærer varene.

Det er formiddag i Accra, hovedstad i det ferske oljelandet Ghana. Gatebildet kunne ikke vært mer forskjellig fra Norge! Men den vest-afrikanske republikken har ett trekk til felles med vår egen unge petroleumsnasjon anno 1970-tallet.

Som vi gjorde, ønsker ghaneserne å bygge opp en innenlandsk leverandørindustri i oljesektoren. De vil kopiere kuren

Også teko-bedrifter deltar i bistandsprosjektet. Prosjektleder Håkon Hynne (nummer to fra venstre) følger ivrig med mens en lærling får opplæring som tekstilarbeider i industribyen Tema.
Foto: Svein Tønseth

som i dag holder liv i fastlands-Norge.

Det håpefulle landet

Håkon Hynne har vinket adjø til prosjektelevene. SINTEF-forskeren leder bistandsarbeidet som undervisningen inngår i. Årvåkent svinger han leiebilen ut på Liberation Road i retning sentrum – med meg som passasjer.

Håpefulle kremmere trår ut i veibanen hver gang bilen bremser. Alle har butikken sin på hodet. Det går i frukt og nøtter. Vann og søtsaker.

– Mange prøver å leve av å selge tyggegummi på gata. Det er klart ghaneserne har et dyptfølt ønske om at oljen skal gi arbeidsplasser, sier Hynne.

Han er her for å bidra til nettopp det.

I lovens kjølvann

Med hjelp fra Oljedirektoratet i Norge forbereder Ghana en «Local Content Act». Loven skal sikre at lokale firma får levere en viss andel av varene og tjenestene som trengs i oljesektoren – selv om de skulle være litt dyrere.

– Men hvis bedriftene ikke kan vise at de er gode nok, hjelper ingen lovtekst, sier Hynne.

Med trønderen som prosjektleder startet SINTEF et flerfaglig prosjekt i Ghana for fire år siden, finansiert av Norad. Målet er å styrke landets evne til å få fram leverandørbedrifter som innfrir oljesektorens tøffe kvalitetskrav. Ti lokale firma deltar. De fleste har fått kunder innenfor denne sektoren i prosjektperioden.

– Bedriftene påpekte at de manglet kapital og noe av kompetansen som trengs. De så det også som problematisk at de er små og at industrien er fragmentert. Så alt dette har vi prøvd å gjøre noe med.

Reisende i ringvirkninger

Hynne er samfunnsøkonom. Han har bodd i Uganda og Zambia, og er i Accra for sjuende gang – i år! Han og SINTEF-teamet hans drev lenge med næringsutvikling i Botswana, for Norad-midler. Sammen med forskere fra det sørafrikanske landet utviklet de ei «verktøykasse» for slikt arbeid. Denne har de siden raffinert i samarbeid med norsk industri. I Ghana har de utviklet den videre.

Hovedresepten er metodikk som gir bedrifter sjansen til å utvikle seg, ved å vise dem hvordan økonomi- og produksjonsstyring og organisasjonsutvikling virker sammen. Pakken omfatter også analyseverktøy som deltakere bruker til å velge ut samarbeidspartnere for å få til bedriftsklynger. Parallelt kurses lokale næringslivsansatte i prosjektledelse på masternivå i Accra – i NTNU-regi.

Representanter fra deltakerbedriftene og Ghanas «Statoil», GNPC,er rause med rosen om hva forskerne har tilført firmaene som er med. Hynne håper at Verdensbanken skal falle for prosjektmalen og oppskalere den. Da ville også investeringsmidler følge med, eksempelvis til bygging av industripark. Lett gestikulerende over rattet snakker seniorforskeren om den gunstige «timingen» da oljen vår ble funnet.

GHANA
• Republikk. 24,3 millioner innbyggere (2010).
• Areal: 238 537 km2 (Norge: 385 186 km2).
• Økonomisk vekst siste tiår: varierer fra 8.4 prosent (2008) til 4 prosent (2009).
• BNP per inn-bygger (kjøpekraftskorr.): 3 100 dollar (mot 54 200 dollar i Norge).

– Vi hadde verft som kunne sale kjapt om til offshore-eventyret fordi ordrebøkene var tomme. Men også Ghana har fortrinn med tanke på lokal verdiskaping. I alle fall i forhold til mange afrikanske land. Det viktigste er at demokratiet ser ut til å fungere, selv om det er ungt og skjørt.

Sysselsetting og skatteinngang

På syd-himmelen kommer koksgrå skyer rullende inn fra Atlanteren. Der ute et sted ligger oljefeltet Jubilee – Ghanas første, satt i produksjon i 2010. Ved byens «waterfront» ser jeg ei frodig dame selge kunst og stekte kyllingvinger utendørs. På en vegg henger et Pepsi-skilt og en plakat som sier at det er sko å få kjøpt «bak kirka». Mange hus ser falleferdige ut.

«Når metodene våre virker i Ghana, vil de – med litt tilpasning – virke i Norge også.»

Seniorforsker Håkon Hynne

– Bistandsarbeid var lenge synonymt med helsevesen, skoler og mat. Viktig nok, det. Men det er bra at også næringsutvikling inngår nå. Verdiskaping og skatteinngang må til for å finansiere helse og skole, i sin tur en forutsetning for ytterligere vekst, sier Hynne.

Lenger nord i byen stiger boligstandarden. Foran oss ruver USAs ambassade. Bak rattet forteller SINTEF-forskeren om Ghanas mange høyt utdannede utvandrere.

– En av landets utfordringer er å få lokket emigrantene tilbake sier Hynne. Vi stanser foran et flunkende nytt terrakottafarget murhus i to etasjer. Mannen som tar imot oss er en hjemvendt sønn. På vegne av Ghana håper han at norske bistandsgivere har tålmodighet til å være langsiktige.

Ønsker norsk nærvær

Jordan Mathia ønsker velkommen på norsk. Som ung flyttet han til Norge i 1979 og skolerte seg innen seismikk – lydbølger brukt til oljeleting. Da Ghana fant olje, returnerte han. Sammen med en landsmann etablerte norsk-ghaneseren et lokalt oljerettet serviceselskap som nå har 16 ansatte. Firmaet – J&R – var ett av de første som ble valgt ut til Norad/SINTEF-prosjektet.

– Det er meningsløst om Norge skulle bakke ut nå, sier Matiha, og serverer kald brus til gjestene.

Gründeren ser Ghana mangle mye på feltene infrastruktur og finansiell oppbacking av bedrifter. Desto viktigere synes han bistandsprosjektet er.

– Prosjektet burde vare i 15 år og involvere mange flere bedrifter, fastslår han.

J&R deler det elegante kontorbygget med Siem Offshore, et norsk selskap som eier og driver supply-fartøy verden over. Som rederiets partner i Ghana, organiserer J&R mannskapsbytter og skaffer reservedeler.

– Kunnskapen fra SINTEF-prosjektet har hjulpet oss. Blant annet har vi lært å strukturere selskapet, utføre nåverdi-analyser og etablere nettverk, sier Mathia.

– Ville en forlengelse av prosjektet monne på noe vis?

– Definitivt. Det ville ikke minst øke bevisstheten om hvor viktig lokale leveranser til oljesektoren er for utviklingen av et land.

Gull og kakao

Oljen er langt fra Ghanas eneste naturressurs. Gullforekomster lokket portugisiske handelsmenn hit alt på 1400-tallet. Utvinningen ga territoriet navnet Gullkysten. Gruvedriften har pågått siden da, bare dempet av slavehandelen som kyniske europeere fant enda mer lukrativ.

Britene koloniserte Ghana i 1874. I 1957 ble landet ble selvstendig, som første koloni i Afrika. Kwame Nkrumah, president nummer en, var et ikon for hele kontinentet. En morgen parkerer vi i ved foten av et enormt «monument» som nasjonalhelten etterlot seg – i industribyen Tema.

Den svære, og for lengst forlatte, betong-siloen ble bygd som bufferlager for kakao, landets viktigste eksportprodukt til nå. Under Nkrumah brukte Ghana siloen til å holde kakao tilbake når prisen var lav.

– USA fant seg ikke i at prisen ble manipulert. Dette ble starten på slutten for Nkrumah, sier Emmanuel Asiedu. Fra nabotomta leder han non-profit-selskapet GRATIS, opprettet av Ghanas regjering for å overføre teknologi til landsbygda. Nå strekker også dette firmaet seg etter oljen, med Norad og SINTEFs hjelp.

Hollandsk syke?

GRATIS har avdelinger i alle landets regioner. Virksomheten omfatter design og produksjon av mekanisk utstyr, pluss opplæring av operatører. Selskapet lager komplette foredlingsanlegg for landbruksprodukter. Fra Ghanas regjering har GRATIS fått beskjed om å bli en nasjonal spydspiss også innen oljerelatert teknologi.

Asiedu forteller at den norske bistanden har vært nyttig i denne omstillingen ved at den har hjulpet selskapet med å sirkle inn og forbedre svake sider. Prosjektet har ifølge GRATIS-sjefen også resultert i underleveranser til leverandører som alt har kommet gjennom nåløyet i oljeindustrien.

Oppe i all oljepraten er Asiedu fortsatt opptatt av jordbrukssektoren som selskapet betjener. Flere i Ghana er redde for at dreiningen mot sokkelen skal ramme investeringene i landbruket og at landet skal få «hollandsk syke».

«Sykdommen» starter når en sektor med ikke-fornybare ressurser har høy inntjening – hvis dette resulterer i lønnsfest og økt offentlig forbruk. Symptomet er inflasjon og sterk valuta, noe som hemmer konkurranseutsatte næringer. I verste fall kan hele bransjer legges øde. Begrepet stammer fra krisa som rammet Nederland da landet fant Nordsjø-gass.

På vei tilbake til Accra stanser vi hos en samfunnsforsker som imidlertid tror Ghana kan unngå «sykdommen».

Toveis læring

Kwame Ameyaw Domfeh er professor i offentlig administrasjon og leder University of Ghana Business School. Han snakker med glød om bøndene som har gjort Ghana til verdens nest største eksportør av kakao. Ifølge dekanen er ghanesere så stolte over å ha kakaodyrkere i familien, at mange forretningsfolk investerer i familiegårdene av ren stolthet.

– Klarer vi å opprettholde denne psykologien over tid, er jeg overbevist om at kakao vil forbli viktig for utviklingen av Ghana, sier han.

Dagen ebber. Om kvelden sitter jeg sammen med reisefelle Hynne under palmegreiner utenfor hotellet vårt i Accra. Hele det nåværende Ghana-teamet til SINTEF, alle fra avdelingen Anvendt økonomi, er samlet her. Forskerne Sigrid Damman og Morten Hatling har nemlig kommet etter. Hun er sosialantropolog, han sosiolog. Trioen opplever at bistandsprosjektet gir viktig læring tilbake til Norge.

Kultur og skreddersøm

Hynne: – Ghaneserne er opptatt av å oppnå felles forståelse gjennom konsensus, mens vi i nord og vest nøyer oss med flertallsbeslutninger. Lærdom om at konsensus ofte er best, kan bli nyttig å ha med i norske prosjekter.

Hatling: – Mange framvoksende økonomier har fått sjansen til å hoppe over teknologiske steg som Vesten måtte ta, for eksempel på tele-området. Fasene i utvikling og spredning av teknologi er andre her enn hjemme. Kunnskap om dette er også noe SINTEF kan dra inn i sin norske virksomhet.

– Hva er forskjellen på det et konsulentselskap og dere forskere gjør i den tredje verden?

Damman: – At vi tilrettelegger for tilpasning til lokal kultur og skreddersyr verktøy for hvert prosjekt. Dette gjør vi sammen med lokale partnere som kan videreføre arbeidet. I Ghana samarbeider vi med instituttet CSIR-STEPRI. Sammen har vi utvidet prosjektmalen vi bruker her, blant annet ved å se på hvordan rammebetingelser for næringsutvikling kan styrkes.

Blåkopi på hjemmebane?

Før hjemreisen treffer jeg Edward Appiah-Brafoh, personalsjef hos den lokale «eieren» av bistandsprosjektet, det statlige oljeselskapet GNPC. Han kaller prosjektet «en velsignelse».

Noen uker seinere sitter jeg på Håkon Hynnes kontor i SINTEF. Seniorforskeren har sendt mail til midtnorske byråkrater. Der skisserer han en industripark i Trondheimsområdet, tuftet på elementer fra Ghana-prosjektet. Han forteller om oppmuntrende respons, og sier:

– Det er ekstra motiverende å drive næringsutvikling i Afrika, der mye ennå ikke er på plass. Og når metodene våre virker i Ghana, vil de – med litt tilpasning – virke i Norge også. Drømmen er å få til bedriftsklynger på tvers av de mange milene mellom Trøndelag og Afrika.

Denne saken er hentet fra Gemini.no - Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF

Seniorforsker