Til hovedinnhold

Norge bør lagre CO2 for Europa

Norge bør lagre CO2 for Europa

Publisert 6. oktober 2014

Torsdag innviet Canada verdens største CO2-frie kullkraftverk. Norge kan følge opp.

Av Grethe Tangen, seniorforsker, SINTEF Petroleum og Erik Lindeberg, sjefsforsker, SINTEF Petroleum 


Kronikken sto første gang i Stavanger Aftenblad, mandag 6. oktober 2014.

Kanadierne har et kullkraftverk utenom det vanlige: det største anlegget i verden som kombinerer kullbasert el-produksjon med CO2-fangst og bruk av CO2 til mer effektiv oljeproduksjon.

Åpningen kommer i kjølvannet av klare budskap fra Det internasjonale energibyrået IEA om at fornybar energi alene ikke er nok til å redde klimaet.

Skal temperaturøkningen på jorda begrenses til to grader, må verden også fange og lagre store mengder CO2, ifølge byrået. Tre utfordringer følger i kjølvannet av budskapet:

Det er viktig å komme i gang raskt, vi må prioritere prosjekter som monner – og finne løsninger som gjør CO2-håndtering billigere. Alt dette tilsier at Norge bør skaffe Europa et lager for CO2 på norsk sokkel.


Trippel gevinst

Et stort CO2-lager på norsk sokkel vil gi:

* Volum som monner. De geologiske formasjonene i Nordsjøen kan lagre svært mye CO2. Studier viser at det faktisk kan dreie seg om mengder som tilsvarer utslippene fra EUs gass- og kullkraftverk i resten av den fossile æra. I løpet av få år kan vi komme i gang med et lager som i lang tid kan motta 100 millioner tonn CO2 i året. Dette tilsvarer årlige utslipp fra 60 millioner biler. Slikt forslår i global målestokk. Til sammenligning var planen for Mongstad håndtering av én million tonn CO2 årlig.

* Kostnadsbesparelser. Lageret kan forsynes via en hovedrørledning fra de største industriområdene i Europa. Infrastruktur som mange deler på, gir besparende stordriftsfordeler. Norge kan dermed bidra til kostnadseffektiv håndtering av CO2 fra mange europeiske kilder.

* Mindre motstand: EU har stanset nær alle sine pilotprosjekter for CO2-håndtering. Motstand mot lagring av CO2 under landjorda, har tidligere bidratt til å velte lagringsprosjekter på Kontinentet. Et “sentrallager” til havs vil redusere motstanden betydelig. Her er også lagringsplassen mye større enn på land på grunn av gunstig geologi.

SINTEF Petroleum og Christian Michelsen Research har ledet en studie som viser at det er fullt mulig å anlegge store CO2- lager på norsk sokkel. Ingen tekniske hindre står i veien. Kjent teknologi kan brukes, men må demonstreres i stor skala. Det første store lageret blir derfor et viktig utstillingsvindu.


Lagres i porer

CO2-håndtering handler om å fange og lagre karbondioksid fra utslippskilder som kull- og gasskraftverk og fra industrianlegg som sementfabrikker og stålverk. Jakten på lagringssteder foregår i geologiske lag og likner letingen etter oljereservoar. I begge tilfeller gjelder det å finne områder med porøse bergarter som er dekket av tette bergarter.

CO2 som skal lagres, blir pumpet gjennom brønner ned til den porøse bergarten – og inn i porer som til nå har lagret olje, gass eller vann.

CO2-lagring under havbunnen er demonstrert i industriskala i regi av Statoil, gjennom prosjektene som tar hånd om CO2 fra gassfeltene Sleipner og Snøhvit i Norge og In Salah i Nord-Afrika. I Canada er verdens største kullkraftverk med CO2-håndtering nå i drift – i provinsen Saskatchewan. Mesteparten av CO2‘en herfra lagres i et oljefelt og utnyttes til å få mer av oljen opp av reservoaret. Resten av CO2‘en lagres i vannfylte geologiske lag.


Viktig prislapp

Skal slike bidrag til å løse klimaproblemet bli realisert i stor skala, må det koste mer å slippe ut CO2 enn i dag. Kanskje må prisen på fossil kraft fordobles. Da ville den tilsvare prisen på energi fra nye fornybare kilder.

Ved å beregne kostnaden for storskala lagring, kan Norge redusere usikkerheten om hva totalkostnaden for CO2-håndtering blir. Prisanslag for et europeisk felleslager kan dermed gi en pekepinn om hva fossil energi egentlig burde koste.

Lagringskostnadene avhenger blant annet av hvordan CO2-en i reservoaret kan overvåkes. Gjennomføres lagringen med de beste reservoartekniske metodene som finnes, er risikoen for lekkasjer lav. Men overvåking trengs likevel, både fordi det er nødvendig å følge med CO2‘ens bevegelser og for å sikre at lagringsmulighetene utnyttes best mulig. Oppstår uønskede hendelser, finnes flere tiltak som kan hindre lekkasjer til overflata.

Norge sitter med verdifull industriell erfaring fra CO2-lagring og har utført mange forskningsprosjekter på feltet. I tillegg har Oljedirektoratet og Gassnova samlet kunnskap om aktuelle lagringssteder i Nordsjøen. Tilsammen utgjør dette et glimrende utgangspunkt for å realisere ideen om et stort europeisk CO2-lager på norsk sokkel.