Til hovedinnhold

Mobilens mørke sider

Mobilens mørke sider

Publisert 5. desember 2012
Karbonavtrykket fra eletronikkindustrien er på nivå med samlet utslipp fra verdens flytrafikk.
Main intro image

Førsteamanuensis Jon Raundalen forteller til journalist Siv Ingrid Ekra:

Illustrasjon: Line Halsnes

Førsteamanuensis Jon Raundalen

Nordmenn er på verdenstoppen i forbruk av ny medieteknologi. I fjor handlet vi for 17 milliarder kroner. En gjennomsnittshusholdning kjøper ny mobil hvert år, ny laptop hvert andre år og ny TV etter tre og et halvt år.

Interessen for ny elektronikk gjør at avisene bugner av stoff om det nye vidunderlige, fortalt på en måte som sier at alle «må ha» det. Konsekvensene av forbruket står det lite om. På kort tid har CO2-avtrykket fra elektronikk­industrien kommet opp på nivå med samlet utslipp fra verdens flytrafikk. Produksjonen og destruksjonen av elektronikken er derfor ett av verdens raskest voksende miljøproblem med hensyn til klima – og til menneskerettigheter.

Hvorfor er det ingen betydelig kritikk fra mediene om forbruket av elektronikk, verken i Norge eller internasjonalt? Selv om avisene mer enn gjerne skriver om miljøproblemer på andre felt, for eksempel i biljournalistikken, vil de nødig berøre den speilblanke mobilens mørke bakside. Dette har forundret meg og min kollega Nina Lager Vestberg over lengre tid. Som medieforskere har vi også lett nærmest forgjeves innenfor vårt eget fagfelt etter etiske perspektiver på det materielle forbruket av medieteknologier.

«Enormt mange duppeditter ender opp som farlig avfall i landene hvor de ble produsert.»

I 2011 fikk vi midler til et pilotprosjekt der vi tok for oss to konkrete problemstillinger: Hvordan framstiller norske medier barns forhold til nye medieteknologier? Hvordan dekker norske medier lanseringen av medieteknologiske nyvinninger.

En av grunnene til at det er vanskelig å få gjennomslag for en kritisk debatt om den nye teknologien, er at den er omgitt av en aura av framskritt og positivitet. Sterk teknologioptimisme blinder oss for miljøkonsekvensene. For eksempel har avisartikler om innføring av digitale leketøy i barnehagen konsekvent fokus på hvor viktig det er at barna tidlig lærer å bruke informasjonsteknologi. Like konsekvent overser artiklene at barna dermed læres opp til et ikke-bærekraftig forbruk av medieteknologi.

Det samme gjelder når journalistene rapporterer om teknologiske nyvinninger. På Europas største teknologimesse i Berlin 2011 var grønn teknologi og bærekraftighet ett av hovedtemaene for utstillerne. Ikke en eneste av de norske journalistene som skrev hjem fra messen, berørte dette i sine artikler.

Hvis forskning skal bidra til å løse de globale problemene, er det nødvendig å samarbeide internasjonalt å tvers av faggrenser. Med støtte fra Forskningsrådet har vi derfor tatt initiativ til å opprette et internasjonalt forskningsnettverk: The Ecology, Environment, Culture Network (EECN). Nettverket har ekspertise fra industriell økologi via produktdesign til medievitenskap. Nå holder vi på å utvikle internasjonale samarbeidsprosjekter under denne paraplyen. Et første steg blir å utgi en antologi av forskningsbidrag fra oppstart­symposiet. Antologien tar for seg CO2-utslipp fra forbrukerelektronikk, digital kolonialisme og bærekraftige internettløsninger i Zambia.

Det har også vært tilløp til mer skeptisk holdning i mediene, senest i forbindelse med lanseringen av iPhone 5. En kinesisk reporter gikk undercover og rapporterte om farlige arbeidsforhold på fabrikken til Apples under­leverandør. Saken ble delt på internett, der den raskt spredte seg fra aktivistnettsider til vanlige nettaviser, også i Norge. Her ser vi at nye teknologier også kan brukes til å skaffe større oppmerksomhet om egne problematiske produksjonsforhold.

Som iPhone-eksempelet viser, foregår både produksjon og forbruk av hverdagselektronikken i et komplisert globalt nettverk. Fra afrikanske gruvearbeidere utvinner edelmetall til bruk i prosessorer, og til norske forbrukere kjøper et nettbrett i butikken, er det en lang og uoversiktlig kjede av transaksjoner. Det samme gjelder når nettbrettet blir kassert som utdatert etter kun ett år eller to. Enormt mange duppeditter ender opp som farlig avfall i landene hvor de ble produsert. Avfallsbehandlingen foregår ofte under enda mer uforsvarlige og helseskadelige forhold enn produksjonsprosessen gjør.

Siv Ingrid Skau Ekra