Til hovedinnhold

Lokal feber-kur for kloden

Lokal feber-kur for kloden

Publisert 6. mai 2014

Det er håp for klimaet, selv om en verdensomfattende klima-avtale skulle utebli. For togradersmålet kan nås også med regionale grep, viser ny rapport.

Dersom global kvotehandel ikke lar seg realisere, kan togradersmålet nås også med regionale klimastrategier, ifølge ny rapport. Togradersmålet skal blant annet begrense tørke. Foto: Shutterstock

– Temperaturøkningen kan begrenses til to grader med et globalt kvotemarked, det har mange analyser allerede vist. Ordningen kunne blitt den fallskjermen Jorda behøver, men verden er milevis unna enigheten som trengs for å få den innført. Derfor er det viktig å se etter reserveskjermer, sier Bjørn Bakken.

Som SINTEF-forsker har han ledet et internasjonalt prosjekt der deltakerne blant annet har regnet på følgende problemstilling: Hva vil skje hvis enkeltland går sammen om å rydde opp primært i sin egen region – og bruker EUs klima- og energistrategi som mal?

Beregningene viser at togradersmålet er oppnåelig også med denne klima-kuren. Men den koster 15-20 prosent mer enn tiltakene som en velfungerende global kvoteordning vil utløse.

Tilpasset ønsker

– Hva skiller regionalt baserte klimastrategier fra global kvotehandel, Bjørn Bakken?

– EUs strategi er en god illustrasjon på forskjellen. Politikerne i Europa har for eksempel lagt opp til at landene i Europa skal prioritere å skaffe seg en høy andel fornybar energi. Dette til tross for at det er vanlig å anta at kjernekraftverk og CO2-håndteringsanlegg samlet sett blir det billigste i et 100-årsperspektiv.

– I et rendyrket globalt kvotemarked er det alltid de billigste tiltakene som skal settes i gang først. Men jeg er overbevist om at det er enklere for nasjoner å bli enige om en klimastrategi hvis den tilpasses ønsker og lokale forutsetninger i den regionen de tilhører.

Mer enn klima

– Er det fornybar-andelen alene som gjør at den regionalt baserte kuren blir dyrere enn global kvotehandel i regnestykket deres?

– Den bidrar tungt. I tillegg legger EU legger opp til å bruke mer penger på energieffektivisering enn aktørene ville ha gjort i et rendyrket kvoteregime. Dette er fordi EU’s strategi ikke gjelder klimaet alene, men også energisikkerhet og industriutvikling. Igjen handler det om bevisste valg som politikerne har gjort.

Nedenfra og opp

Bakken håper beregningsresultatene kan bli brukt til videre utvikling av effektive klima- og energistrategier som utformes “nedenfra”. Han understreker at prosjektet har brukt EUs regionale strategi utelukkende som regne-eksempel.

– Budskapet vårt er ikke at EUs mål må kopieres for at regionale klimastrategier skal føre fram. Prosjektet viser først og fremst at det finnes mer enn én vei til togradersmålet. Og at en verden som strever med å enes om en global avtale, trolig kan oppnå mye ved å la store land og regioner gå for individuelt tilpassede regionale klimastrategier i stedet, sier Bakken.

Amerikansk datamodell

Hovedberegningene i prosjektet er gjort i USA, ved hjelp av en datamodell som brukes av blant andre FNs klimapanel og amerikanske myndigheter. Verktøyet eies av prosjektets amerikanske samarbeidspartner Joint Global Change Research Institute.

Parallelt har SINTEF og NTNU brukt egenutviklede regneprogrammer til å anslå hvordan valg av klimastrategi vil påvirke behovet for ny kraftproduksjon og nye kraftlinjer i Europa.

Flere overføringslinjer

– Kjernekraftverk og fossilt baserte kraftverk med CO2-håndtering kan ligge nær byene og forbrukerne, og krever ikke så mye linjeutbygging. En høy fornybar-andel i Europa, derimot, betyr at vind må utnyttes i Nordsjøen og sollys i Middelhavsregionen og Afrika, og at energien må fraktes langveis i ledninger til kundene. Derfor vil EUs kombinerte klima- og energistrategi gi mer nettutbygging enn det en global kvoteordning alene ville ha ført til, sier Bjørn Bakken, som i disse dager slutter som forskningsleder ved SINTEF Energi og går til ny jobb i Statnett.

Denne saken er hentet fra Gemini.no - Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF

Kontakt:

Ingeborg Graabak  


Bjørn H. Bakken
930 23 949