Til hovedinnhold
Norsk English

La gassen møte malmen

Naturgass og jernmalm i nordområdene er et glimrende utgangspunkt for bærekraftige industrietableringer, skriver, forskningsdirektør Jack Ødegård i SINTEF og professor Leiv Kolbeinsen ved NTNU i et debattinnlegg som står på trykk i papirutgaven av Aftenposten i dag, 26. mai.

Forskningsdirektør Jack Ødegård, SINTEF Materialer og kjemi

Professor Leiv Kolbeinsen, Institutt for materialteknologi, NTNU

Innlegget er hyperaktuelt som opptakt til den bredt anlagte Gassmaks-konferansen 2009.

Dette er den første store gasskonferansen i Norge som fokuserer på bruk av naturgass til innenlands industrireising.

Konferansen arrangeres i Trondheim 27. og 28. mai i regi av Norges forskningsråd, SINTEF og NTNU.

Her er kronikken:


På Nordkalotten ligger
store gassfelt og rike malm- og mineralforekomster noen få mil fra hverandre. Industriklynger bygd rundt disse ressursene, vil gi Norge en nær unik mulighet:

En sjanse til å produsere etterspurte materialer, kjemiske og petrokjemiske produkter, med høyeffektiv energibruk og tilnærmet nullutslipp av CO2 og andre avgasser.

Og ikke nok med det:

Klyngene vil åpne spennende bedriftsøkonomiske muligheter med nye attraktive arbeidsplasser i utkantstrøk.

Flere vil ha stål

Bakteppet er økende ståletterspørsel, grunnet velstandsvekst blant annet i Kina og India. 40 prosent av Europas stålproduksjon er basert på resirkulert skrap. Men for å skaffe de ønskede kvaliteter, må industrien også i framtida lage mye stål av jomfruelig jern.

Tradisjonelt lages jern ved smelting og reduksjon med koks i masovner. Oksygenet i malmen binder seg til karbonet i koksen og blir til CO2.

En mer energieffektiv metode er å direkteredusere med bruk av naturgass. Reduksjonen foregår under jernets smeltepunkt, og hydrogenet i naturgassen tar karbonets rolle som reduksjonsmiddel og produserer ren vanndamp istedenfor CO2! Prosessen avgir med det 75% mindre CO2.

Dermed blir det også billigere og mindre energikrevende å fange og lagre rest-CO2 fra direkte reduksjon enn fra masovner. Jernet får dessuten lavere karboninnhold, noe som effektiviserer etterfølgende stålproduksjon.

LKAB, Höganäs AB og StatoilHydro gjør nå en prosjektstudie for et jernverk med direkte reduksjon, knyttet til metanolanlegget på Tjeldbergodden.

Ved SINTEF/NTNU mener vi liknende vurderinger kan gjøres også andre steder langs kysten. Feltene i Norskehavet, utenfor Lofoten-Vesterålen og i Barentshavet antas å ha interessante gassforekomster for slik bruk. I tillegg kommer jernmalmen i Rana, Kiruna (via Ofoten) og Sør-Varanger, samt andre malm- og mineralforekomster (som kvartsitt).

Bærekraftig

Med gassbaserte industriklynger rundt et jernverk, vil Norge på bærekraftig vis skape verdier av gass som ligger for langt fra energimarkedene til å fraktes dit i rør. Utenfor Midt-Norge ligger 150-200 milliarder kubikkmeter naturgass uten eksportinfrastruktur.

Et jernverk med direkte reduksjon trenger bare 0,4 milliarder kubikkmeter gass årlig. Midt-Norge har dermed tilgjengelig gass som rekker til et jernverk og annen gassforedlende industri i hundrevis av år. Eller sagt på en annen måte; en gassbasert industriklynge spiser relativt lite av det store gasseksport-lasset!

Industrifellesskap

Hvorfor må så klynger til? Jo, skal det være realisme i å bygge dyre anlegg som jern- og eventuelle stålverk, må de trekke til seg prosesser/anlegg som kan bruke naturgass og/eller avgasser og varme fra naboene, eventuelt avgi produktstrømmer til disse.

Føres gass i land til et jernverk, er det naturlig å ha et gassbasert kraft- og varmeverk på nabotomta. Tilgangen på naturgass og elkraft kan for eksempel gi klyngene grunnlag for anlegg som produserer ultrarent karbon og hydrogen ved å spalte naturgass. Karbonet brukes i silisiumverk som lager solcellesilisium, hydrogenet kan gå til jernverket, osv, osv.

Med rett sammensetning av klyngene kan nær alle avgasser resirkuleres, og CO2’ en kan altså håndteres og lagres effektivt. Ved SINTEF/NTNU utvikler vi nå metodikker og verktøy som skal gjøre det enkelt å beregne energieffektivitet, miljøeffekter og økonomisk lønnsomhet i slike industrielle fellesskap.

Nå ser vi at industrien tar ansvar og studerer mulighetene. Myndighetene bør nå tilrettelegge rammebetingelsene slik at en ny industriell æra skal få utvikle seg med spennende arbeidsplasser i landsdeler som mangler attraktive sysselsettingstilbud.