Til hovedinnhold

La det bli fisk!

La det bli fisk!

Publisert 13. desember 2016
Det grønne skiftet må skje i næringer som ikke er knyttet til fossil energi; en sektor som nå fremstår som fortiden. Vi må gå inn i fremtiden med en næring som er en del av løsningen og ikke problemet. La oss være modige. La det bli fisk!
Main intro image
Rødt kjøtt kan ha opptil syv ganger så høyt klimaspor som en norsk oppdrettslaks, skriver kronikkforfatteren. Dette er imidlertid en leppefisk som snart skal ut i oppdrettsmerden for å spise lakselus. Foto: Thor Nielsen/SINTEF.

Hele verden deler utfordringen med å redusere utslipp og begrense global oppvarming. Her i Norge fokuserer vi spesielt mye på energi- og transportsektoren. Det er riktig og bra, men vi kan ikke glemme maten.

Vi har løsningen

Sjømat er et ressurseffektive produkter og dermed også klimavennlig. Fisk som sild og makrell kan ha like lave klimaspor som mange grønnsaker. Oppdrettsfisk har et lavt klimaspor fordi den effektivt omsetter fôr til kjøtt. Fisken sløser ikke bort energi på å motarbeide tyngdekraften og justere temperaturen slik vi gjør på landjorda. Rødt kjøtt kan ha opptil syv ganger så høyt klimaspor som en norsk oppdrettslaks. Fisk bruker også mindre ressurser som ferskvann og dyrkbart landareal.

Om noen tiår er vi 10 milliarder mennesker og vi trenger mer animalsk protein. Samtidig vet vi at 30-35 prosent av de globale klimautslippene kommer fra matproduksjon, blant annet fra avskoging. Vi må produsere mer mat med mindre ressurser, og vi må få mer ut av den maten vi allerede fremskaffer.

Mer enn bare klimavennlig

Ressurser som vann og landbruksareal er begrensede og kilder til konflikt. Dette akselereres av at global oppvarming endrer økosystemer og fjerner næringsgrunnlaget for mennesker. Klimaflyktninger seiler dermed opp som en stor utfordring på toppen av de flyktningkrisene vi allerede har.  FNs organisasjon for ernæring og landbruk peker på havbruk som viktig for fremtidens matproduksjon blant annet fordi det er en ressurseffektiv produksjonsmetode.

1 av 7 mennesker på kloden mangler tilgang på mat eller er kronisk feilernært. Sjømat inneholder mye av de næringsstoffene disse menneskene mangler, men det er fortsatt slik at fattige land spiser mindre fisk enn rike land. Mer sjømatproduksjon er også viktig for sosial bærekraft – ikke bare for klimaet.

Vi har muligheten

Norge er en supermakt innen sjømat og eksporterte i 2015 sjømat for over 74 milliarder kroner.  Men det er ikke i sjømatproduktene vi finner det virkelig store klimapotensialet: En av de aller viktigste grønne ressursene det marine Norge besitter, er den kunnskapen vi har om bærekraftig fiske og havbruk. Og enda viktigere den kunnskapen vi kan bygge opp. Dette inkluderer mer effektive og miljøvennlige teknologier, og kunnskapen om hvordan fiskeri og havbruk reguleres med hensyn til naturens bæreevne, pluss hvordan verdier fordeles mellom folk.

I 2015 ble det globalt produsert mer enn 170 millioner tonn med sjømat. Vi kan bidra til å redusere klimasporet i produksjonen, distribusjonen og bruken av denne tonnasjen.

La oss ta noen eksempler: Vannbehandling er en fellesfaktor for de fleste akvakultur- systemer. En norsk satsing på mer eller mindre lukkede anlegg og resirkuleringsanlegg, kan ha ringvirkninger langt utover egne landegrenser ved å bidra til å øke effektiviteten i andre lands akvakultur.

Prosessering av fisk er også et viktig stikkord. En av verdens største miljøutfordringer er at vi kaster for mye mat og får for lite næring og verdi ut av den maten vi produserer. Det vi kan forske frem og lære om bedre totalutnyttelse og tiltak som reduserer tap i sjømatens livsløp, vil gi en direkte reduksjon av klimagassutslippene.

Listen over eksempler der vi kan spille en global rolle er svært lang. Det sist eksempelet er behovet for å lukke den marine næringskjeden: Finne nye fôrressurser fra havet og gjenvinne de næringsstoffene vi tilsetter fôret i dag, for eksempel fosfor. Gode eksempler er utviklingen av nye fôrressurser tang og tare og slam. Nye fôrressurser er avgjørende for at globale akvakultur systemer skal kunne vokse og beholde et lavt klimaspor.

Har vi motet?

Vi kan slå fast at vi har kompetansen, en kunnskapsbasert næring og vi er en rik nasjon. Men har vi motet? Skal vi bli den dominerende globale aktøren på teknologi og kunnskap for klimavennlig matproduksjon fra havet, må vi satse mer enn det bare den norske fiskeri- og havbruksnæringen klarer alene. Vi må tenke større.

Vi må se tilbake til hvordan vi ble en global aktør innen olje og offshore og gjenta satsinger i den samme skalaen. En stor og forståelig hindring for vekst i den norske laksenæringen er lus. Men å lære oss hvordan vi kan håndtere storstilt akvakultur og parasitter i det marine miljøet, handler om mye mer enn å sikre ytterligere lønnsomhet i en norsk næring og verne noen villaksstammer.

Dette er kunnskap som sikkert blir en utfordring også for andre store akvakultur-systemer. Vi burde behandle problemet slik vi har gjort med miljøutfordringer i andre sektorer. For eksempel brukte staten over en seksårsperiode 7,4 Milliarder kroner til CO2-lagring på Kårstø og Mongstad. Dette er viktige satsinger for det globale miljøet, og satsingen på karbonfangst bør opprettholdes. Men hvorfor setter vi ikke i gang tilsvarende satsinger som kan gjøre kvantesprang i evnen til å håndtere parasitter og sykdom i akvakultur?

For Norge er en satsing på å løse de miljøutfordringene fiskeri og havbruk står ovenfor ikke et problem, men en mulighet. Etter at oljealderen er over, må vi finne andre næringsveier. Norske myndigheter bør ha en ambisjon om at eksport av teknologi og kunnskap skal være minst like mye verdt som sjømaten vi eksporterer. Verden trenger det og vi trenger det.