Til hovedinnhold

Gir eldre bedre hverdag etter sykdom

Gir eldre bedre hverdag etter sykdom

Publisert 2. april 2014
"Hverdagsrehabilitering" skal gi eldre pasienter hjelp til å takle dagliglivet hjemme etter sykehusopphold. Ordningen blir godt mottatt av brukerne, men har enkelte barnesykdommer, viser forskning.
Main intro image
Å spørre deltakerne hva de vil klare selv, i stedet for å spørre hva de trenger hjelp til, er et viktig prinsipp i hverdagsrehabiliteringen. Illustrasjonsfoto:. Thinkstock.

Hverdags-rehabilitering av eldre i hjemmet etter utskrivelse fra sykehus har lenge vært vanlig både i Sverige og Danmark. Men nå kommer vi nordmenn etter: 52 norske kommuner er allerede i gang med ordningen, og like mange planlegger oppstart.

– Hverdagsrehabilitering betyr at brukerne definerer egne mål for hva de vil klare selv for å øke mestringsfølelsen i livet. Å gå tur i skogen, å lage egen mat – eller treffe venner på kafé. Deretter får de profesjonell hjelp og støtte til å klare det som gir hverdagen mening på egen hånd.  Målet er å opprettholde livskvaliteten også etter sykdom – og fokusere på hva de klarer, i stedet for hva de ikke klarer, forklarer forsker Hanne Linander i SINTEF.

FAKTA:

Ordningen med "hverdagsrehabilitering" gir eldre hjelp til selvhjelp slik at de kan ha en god hverdag hjemmet, gjennom støtte fra ergoterapeut, fysioterapeut eller andre hjelpetjenester i en viss periode etter sykehusutskrivelse. Målet er at de eldre i større grad klarer seg selv, men også at de skal oppleve mestring og livskvalitet som et resultat. I tillegg er ordningen besparende for storsamfunnet, som står foran stadig økende utgifter i omsorgssektoren. 52 norske kommuner er allerede i gang med såkalt hverdagsrehabilitering, mens 50 kommuner planlegger oppstart. Forskningsprosjektet er gjennomført i Arendal og Kristiansand Kommune.

 

Og det virker: I fjor skrev Avisa Nordland om Magny Busch, som ikke hadde vært ute av huset på seks år etter en hofteoperasjon. Hennes største ønske var å kunne dusje selv og gå tur. Med motivasjon og trening er hun i dag i stand til begge deler. Tidligere hadde hun trappeheis på grunn av dårlig gangfunksjon; “Vet du hva jeg bruker den til nå? Nå setter jeg skittentøysdunken i heisen, og så går jeg selv” sa Magny til avisa.

Fornøyde brukere – og noen barnesykdommer

Nå har SINTEF sett på hva som funger og hva som kan bli enda bedre med denne ordningen. For selv om den fungerer godt, har ikke alle like oppsiktsvekkende resultater å vise til som Magny fra Nordland.

–Vi ser at denne typen arbeid krever ny kunnskap, trening og etter-utdanning av støtteapparatet fordi vi i er i en overgangsfase der lite er utprøvd og der vi har få erfaringer å støtte oss på.  Siden hverdagsrehabilitering er så nytt, tror vi det finnes mange muligheter for å gjøre arbeidet smidigere for både brukere og ansatte blant annet ved hjelp av teknologi, sier Linander, som har ledet prosjektet.

Les også: Sosiale pensjonister bruker app

Hun har gjennomført undersøkelsen, som er basert på hjemmebesøk/observasjon og intervjuer av de som deltok i rehabiliteringen, enten som brukere eller som del av støtteapparatet. Til tross for at deltakerne ikke får praktisk hjelp, kun råd og støtte fra “hjelperne” sine,  og at enkelte opplevde utfordringene som tunge og vanskelige, var brukerne stort sett er fornøyde etter rehabiliteringsopplegget.

Det er sunt å komme seg ut på trening, selv om det er veldig vanskelig” er et av sitatene fra intervjuene forskerne gjorde. En annen uttalte “Jeg er sabla godt fornøyd med at de har fått plukka meg ut!“.

Savner kontakten

Selv om de fleste var positive til denne typen opptrening, opplevde flere at ble en for brå slutt da rehabiliteringsperioden var ferdig, fordi oppfølgingen i etterkant var mangelfull.

– Dette var ikke alltid knyttet til direkte behov for hjelp, men ofte knyttet til behovet for å ha kontakt. For eksempel at noen ringte for å høre hvordan det gikk, eller at noen kom innom for å se hvordan det gikk etter en måneds tid, forteller Linander.

Dette er "hverdagsrehabilitering"

Hverdagsrehabilitering innebærer

  • At en starter med spørsmålet: «Hva er viktige aktiviteter i livet ditt nå?»
  • Målrettet og intensivt fokus på hverdagsaktiviteter som personen selv tillegger betydning
  • Tidlig, tidsavgrenset innsats i personens hjem eller nærmiljø
  • Styrket involvering og samhandling mellom ergo- og fysioterapeuter og personell i hjemmetjenestene
  • At innsatsen kan være tiltak relatert til enten personen, aktiviteten og/eller omgivelsene
  • Økt selvhjulpenhet i daglige gjøremål, slik at personen fortsatt kan bo hjemme, være aktiv i eget liv og delta sosialt og i samfunnet
  • Et tenkesett om at personen selv styrer deltakelse og hverdagsmestring
  • Mulighet for inkludering av aktuelle nærpersoner, pårørende og frivillige.

(Tuntland og Ness, 2014)

Noen andre utfordringer dukket også opp: Enkelte av pasientene synes kommunikasjonen mellom teamet som deltok i hverdagsrehabiliteringen og hjemmesykepleien ikke var god nok, og at dette var det største problemet. Noen savnet også klarere beskjed om når de ulike “hjelperne” skulle komme innom i løpet av dagen.

– Det at kommunikasjonen ikke er optimal kan være fordi opplegget er såpass nytt, og at mange av kommunene fortsatt er i utprøvingsfasen. I kommunene hvor teamet og hjemmesykepleien samarbeider, kunne turnusordningene i hjemmetjenesten gjøre det vanskelig å få ut informasjonen dit den skulle. I kommuner hvor et større team tar over for hjemmetjenesten i perioden var dette ikke et problem, sier Hanne Linander.

Stille revolusjon

Prosjektleder for hverdagsrehabilitering i Norge og nestleder i Norsk Ergoterapeutforbund, Nils Erik Ness, beskriver prosjektet som en stille revolusjon for eldre:

– Vi vet at vi ikke har nok helsepersonell om 20 år når andel eldre i befolkningen øker betraktelig. Derfor må vi tenke nytt og slutte med å fokusere på passiv pleie. Kort og godt må vi heller spørre innbyggere og brukere hva de ønsker å delta i og mestre selv, i stedet for å spørre hva de vil ha hjelp til. Det utløser ressurser, sier Ness.

– Nå er det viktig at vi dokumentert virkningen av å “snu på flisa” og skaffe ny kunnskap om hva som kan gjøre ordningen enda bedre.

Tekno-støtte?

SINTEF-forskerne vil nå gå videre med tankegangen. De har stor tro på at velferdsteknologi kan bidra til å gjøre rehabiliteringen enda mer effektiv:

– Vi ønsket å se hvorvidt slik rehabilitering fungerer, men også kartlegge behovet for bruk av digitale verktøy som hverdagsstøtte for eksempelvis hos lårhals-pasienter og eldre med funksjonsfall.

I prosjektet ser vi særlig behov for å finne gode kommunikasjonsverktøy mellom team og bruker, og gode kartleggingsverktøy som gjør at bruker kan se framgangen sin, samt flere verktøy for oppfølging, sier Hanne Linander.