Til hovedinnhold

Filippinere til sjøs lønner storfamilien

Filippinere til sjøs lønner storfamilien

Publisert 5. september 2013
20 000 sjøfolk fra Filippinene utgjør kjernetroppene i Norges handelsflåte. Tusenvis av slektninger har hjulpet dem fram – og belønnes rikelig tilbake.
Main intro image
80 prosent av det en filippinsk sjømann tjener ombord, går automatisk tilbake til familien. Foto: Gunnar Lamvik

Rekrutteringen av utenlandsk arbeidskraft til norske virksomheter har skutt til værs. Både på land og til sjøs. Filippinere på norskeide skip ruver i denne statistikken. Men nordmenn flest vet lite om dem.

– Vi ser dem jo aldri, sier sosialantropolog Gunnar Lamvik.

Sjøl har SINTEF-medarbeideren fulgt denne gruppa på nært hold, som forsker. Han har bodd på Filippinene i flere perioder, og vært med filippinske sjøfolk på jobb. Langt til havs, på norske skipsdekk, har han intervjuet dem.

– Svarene viser at rederne i realiteten gir hyre til en hel storfamilie når de ansetter en filippiner. 80 prosent av det han tjener ombord går automatisk tilbake til familien. Den filippinske sjømannen må ses på som et familieforetak, sier Lamvik.

Det store flertallet av filippinerne på norske skip er ordinært mannskap, men antallet offiserer fra Filippinene i den norske handelsflåten har økt de siste årene. Foto: Gunnar Lamvik

Det store flertallet av filippinerne på norske skip er ordinært mannskap, men antallet offiserer fra Filippinene i den norske handelsflåten har økt de siste årene. Foto: Gunnar Lamvik

Lokal lønnsadel

Filippinernes inntog i den norske handelsflåten kom med etableringen av Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) i 1987. Ordningen åpnet for bruk av utenlandsk mannskap på hjemlandets lønnsvilkår.

– Etter målestokken på Filippinene tjener filippinske sjøfolk i utenriksfart veldig bra, sier Lamvik.

Åtte til ti prosent av befolkningen på Filippinene jobber til enhver tid utenfor landets grenser. Sjøfolk i utenriksfart utgjør lønnsadelen i denne gruppa, ifølge den norske antropologen.

Mikro vs. makro

Som seniorforsker ved SINTEF Teknologi og samfunn har Gunnar Lamvik lenge vært opptatt av fenomenet arbeidsmigrasjon – store forflytninger av jobbsøkere over landegrensene.

For elleve år siden tok han doktorgrad i sosialantropologi ved NTNU, basert på materialet han samlet inn i samtalene med de filippinske sjøfolkene. I fjor publiserte han en artikkel, der han påviser hvordan disse funnene passer inn i nye teorier om drivkreftene bak arbeidsmigrasjon.

Liberalisme vs. marxisme

Ifølge Lamvik har to syn tradisjonelt konkurrert med hverandre når forskere skal forklare hvorfor folk krysser landegrenser på jakt etter arbeid.

På den ene sida sto en liberalistisk fundert teori som sier at:

  • enkeltindivider velger å utvandre til land med høyere lønninger
  • dette gjør at arbeidsmarkedet blir mer gunstig for dem som blir igjen
  • lønnsnivået i landet som arbeidstakerne flytter fra vil dermed etter hvert nærme seg lønnsnivået i landet som de har flyttet til
  • idet lønnsforskjellene mellom de to landene er utliknet, vil arbeidsutvandringen opphøre

Opp mot dette synet sto en teori, basert på marxistisk historieforståelse, som går ut på at:

  • beslutninger på individnivå er uinteressante som drivkrefter
  • det økonomiske systemet tvinger mange jobbsøkere til å utvandre, enten de vil eller ikke
Sosialantropolog Gunnar Lamvik. Foto: Svein Tønseth

Sosialantropolog Gunnar Lamvik. Foto: Svein Tønseth

Møtes på midten

I artikkelen påviser Lamvik at det internasjonale antropolog-miljøet i dag har landet på et syn midt imellom disse to teoriene.

Ifølge den nye forklaringsmodellen er det i stor grad husholdningen/storfamilien som avgjør om enkeltindivider reiser til arbeidsmarkeder utenfor hjemlandet.

Teorien stemmer godt med de observasjonene Lamvik gjorde i mikro-skala blant sjøfolkene på Filippinene.

Familie-delegater

 SINTEF-forskeren er ikke den første antropologen som har studert sjøfolk på norske skip. I intervjuer som inngår i forskningsrapporter fra 1970-årene, sier den klassiske norske sjømannen at “jeg seiler for penga”.

Lamviks studier viser at filippinerne på de syv hav har samme motto. Men at de har føyd til følgende viktige bisetning: “…so that I can help my family”.

Ifølge den norske sosialantropologen må den filippinske sjømannen forstås som en utsending fra og for familien sin.

Seniorforskeren forklarer:

  • utdanning for en karriere på sjøen er dyrt etter filippinsk målestokk
  • regelen er at slektninger går sammen om å betale kostnadene for unge familiemedlemmer som velger slik skolegang
  • slektningene er også viktige som motivatorer underveis i utdanningen
  • som et resultat av alt dette føler sjøfolkene at de står i sterk gjeld til familien etter endt utdanning

– Når filippinske sjøfolk reiser ut, er de fylt av en ambisjon om å hjelpe familien. Og intensjonen etterleves til fulle, sier Lamvik.

Materielt løft

Da Lamvik gikk i gang med sin forskning på fagfeltet, ville Rederiforbundet i Norge vite om lokalsamfunn på Filippinene hadde fått et løft av pengene som sjøfolkene sender hjem.

Filippinere til sjøs

 

  • Filippinene forsyner den globale handelsflåten med mer arbeidskraft enn noen annen nasjon i verden.
  • 240 000 filippinere arbeider til sjøs – disse utgjør omlag en femtedel av verdens sjøfolk.
  • Den norske handelsflåten har 20 000 sjøfolk fra Filippinene. Til sammenlikning er mellom 5000 og 6000 av de ansatte fra Norge.
  • Det store flertallet av filippinerne på norske skip er ordinært mannskap, men antallet offiserer fra Filippinene i den norske handelsflåten har økt de siste årene.

Kilder:  Magasinet "The Atlantic" og seniorforsker Gunnar Lamvik, SINTEF

På det spørsmålet fant den norske antropologen at svaret er nei. Men ifølge Lamvik er det ingen tvil om at sjøfolkene i betydelig grad har løftet sine egne storfamilier materielt.

– Når du rusler rundt på Filipinene, viser husenes størrelse på lang avstand hvor du finner familiemedlemmer av sjøfolk i utenriksfart. I tillegg til ektefeller og barn, bor gjerne besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn av sjøfolkene i disse påkostede boligene.

Medalje med bakside?

Filippinske myndigheter oppfordrer åpenlyst sine borgere til å bli sjøfolk på utenlandske båter.

– Eksporten av sjøfolk er en bevisst politikk, og på individnivå er dette en suksesshistorie, sier Lamvik. Han er imidlertid redd for at medaljen også har en bakside.

– Det er grunn til å tro at pengestrømmen som går tilbake til øygruppa, får mange unge slektninger av sjøfolkene til å ta utdanning utenlands. Det er alltid en fare for at de blir igjen der, og at de dermed bidrar til en hjerneflukt fra Filipinene. Dette burde være tema for ytterligere forskning.

 

 

 

Denne saken er hentet fra Gemini.no - Forskningsnytt fra NTNU og SINTEF