Til hovedinnhold

I det krigsherjede landet leder nordmannen og en amerikansk kollega selskapet Remote Hydro Light. Det ideelle foretaket gir afghanske landsbyer strøm ved ved å bygge ut småskala vannkraft. De siste fem årene har selskapet skaffet 47 000 afghanere elektrisitet på denne måten. Strømmen går til elektrisk lys, TV- og radioapparater i vanlige folks hjem.

Lys til lekselesing
– Ved selvsyn har jeg sett at lyset brukes flittig til lekselesing på kveldstid, forteller Anders – hjemme på et kort opphold, før turen går tilbake til Afghanistan igjen.

Remote Hydro Light har fra 2006 og fram til i dag skaffet 8000 familier på den afghanske landsbygda strøm. Det tilsvarer 47 000 mennesker.

Hjem til SINTEF neste år
Installasjonsarbeidet er gjennomført i nært samarbeid både med lokalbefolkningen og med lokale underleverandører, som selskapet har hjulpet på beina.

Anders planlagt å returnere fra Afghanistan neste år og bli SINTEF-forsker på heltid igjen.

– Vi ser at våre lokalt ansatte og underleverandørbedriftene vi har bygget opp, er i stand til å drive dette på egen hånd fra nå, sier han.

Lokale underleveranser
Anders Austegard, født og oppvokst to mil nord for Bergen, er 47 år gammel og utdannet sivilingeniør.

Med permisjon fra forskerjobben sin ved SINTEF Energi har han de siste 13 årene brukt teknologi- og energikunnskapene sine på heltid i Afghanistan. 

Vestlendingen har sin base i hovedstaden Kabul. Derfra har han blant annet lært lokal arbeidskraft å lage turbiner – spesialversjoner som Remote Hydro Light har utviklet for småkraftverk i lavinntektsland.

Forskerpermisjon utenom det vanlige: Som ideelt motivert kraftutbygger i Afghanistan, har SINTEFs Anders Austegard blant annet hjulpet til med å lage lokale leverandørbedrifter for småkraftsektoren. Her viser han folk fra disse bedriftene hvordan vannkraft-turbiner skal produseres. Foto: Privat

Opplæring av befolkningen
– Vi har hjulpet disse folkene med å etablere bedrifter. I dag har vi ti slike lokale underleverandører som leverer turbiner til anleggene våre, forteller Anders.

Store bistandsorganisasjoner, de fleste av dem amerikanske, betaler for utstyret som kreves i utbyggingsprosjektene (turbin, kontrollsystem, vannvarmer, rør, vanngater), sement og ledninger pluss en mann for å se over installasjonen. 

Landsbyene som vil ha strøm, skaffer selv tre-stolper, stein og sand. Alt arbeid de bidrar med, som å bygge kraftstasjon og kanal, gjør de i form av egeninnsats. 

– For hver gang vi får grønt lys til et nytt prosjekt fra bistandsorganisasjonene som støtter oss finansielt, sørger vi alltid for å lære opp lokalbefolkningen i den aktuelle landsbyen. Sånn har vi gjort landsbybeboerne i stand til å utføre mye av bygge-, installasjons- og vedlikeholdsarbeidene selv.

115 kraftverk
Siden etableringen i 2006, har Remote Hydro Light gjennomført 115 småskala vannkraftprosjekter på landsbygda i Afghanistan.

Anders og den amerikanske kollegaen hans leder foretaket sammen og har 15 lokalt ansatte. Som bistandsarbeidere har duoen gått sine egne veier - både for å unngå langsomt-malende papirkverner og for å tilpasse utbyggingsvirksomheten til hverdagen i et lavinntektsland.

Går egne veier
– Formelt sett er Remote Hydro Light en bedrift. Reelt sett er det en NGO (non-governmental organisation = frivillig organisasjon, red.anm).

– De 13 årene i Afghanistan har lært oss mye om hva som fungerer – og ikke virker – i bistandsprosjekter på energisida.  I Remote Hydro Light har vi helt bevisst styrt utenom offentlig sektor der borte, sier Anders.

Unngår kontakt med korrupsjon
– Men blir det ikke da en slags vestlig bistands-imperialisme?

– Nei, slett ikke. Vi har valgt denne linja for å unngå kontakt med korrupte tjenestemenn og et uoverkommelig byråkrati. Dette er hele forutsetningen for at vi har kommet noen vei. Jeg er svært glad i det afghanske folket, men ikke i de afghanske myndighetene.

– Anbud blir for komplisert
Anders forteller at mange offentlige bistandsorganer i den rike verden krever at kraftverkseierne må utlyse anbudskonkurranser ved all utbygging, med innhenting av tegningsmateriell og lister med tekniske spesifikasjoner.


– Sånne prosjekter kan ikke vi delta i. Det nytter ikke å bygge ut småskala vannkraft i Afghanistan på den måten. Eierne av småkraftverkene er landsbyboere, og afghanerne på landsbygda har ikke noe forhold til tekniske tegninger. Men å lære dem å bygge vannkraftverk på

, det er ingen heksekunst!

Reisen som endret livet
Den "afghanske delen" av livet til Anders begynner en marsdag i 1998.

Bak støvete ruter sitter han i en overfylt buss som krabber seg gjennom hårnålssvingene opp mot det legendariske Khyberpasset.

Anders har fått fem ukers permisjon fra forskerjobben sin hos SINTEF Energiforskning på Gløshaugen – og er på vei til et ”prøveopphold” i Kabul.

Kom til utbombet hovedstad
Taliban har nettopp erobret den krigstrøtte hovedstaden. Flere av bydelene Anders kommer til, er rene spøkelseskvartaler, fulle av utbombede bygg og tomme for mennesker.


Der og da treffer han den mest skjellsettende beslutningen i sitt liv. Han vil bruke det meste han har av tid og krefter framover på å bygge småskala vannkraftverk for landsbybefolkningen i landet.

Landsbyene som vil ha strøm, skaffer selv tre-stolper, stein og sand. Alt arbeid de bidrar med, som å bygge kraftstasjon og kanal, gjør de i form av egeninnsats. 

– For hver gang vi får grønt lys til et nytt prosjekt fra bistandsorganisasjonene som støtter oss finansielt, sørger vi alltid for å lære opp lokalbefolkningen i den aktuelle landsbyen. Sånn har vi gjort landsbybeboerne i stand til å utføre mye av bygge-, installasjons- og vedlikeholdsarbeidene selv.

115 kraftverk
Siden etableringen i 2006, har Remote Hydro Light gjennomført 115 småskala vannkraftprosjekter på landsbygda i Afghanistan.

Anders og den amerikanske kollegaen hans leder foretaket sammen og har 15 lokalt ansatte.

Som bistandsarbeidere har duoen gått sine egne veier – både for å unngå langsomt-malende papirkverner og for å tilpasse utbyggingsvirksomheten til hverdagen i et lavinntektsland.

Går egne veier
– Formelt sett er Remote Hydro Light en bedrift. Reelt sett er det en NGO (non-governmental organisation = frivillig organisasjon, red.anm).

– De 13 årene i Afghanistan har lært oss mye om hva som fungerer – og ikke virker – i bistandsprosjekter på energisida.  I Remote Hydro Light har vi helt bevisst styrt utenom offentlig sektor der borte, sier Anders.

Unngår kontakt med korrupsjon
– Men blir det ikke da en slags vestlig bistands-imperialisme?

– Nei, slett ikke. Vi har valgt denne linja for å unngå kontakt med korrupte tjenestemenn og et uoverkommelig byråkrati. Dette er hele forutsetningen for at vi har kommet noen vei. Jeg er svært glad i det afghanske folket, men ikke i de afghanske myndighetene.


– Anbud blir for komplisert
Anders forteller at mange offentlige bistandsorganer i den rike verden krever at kraftverkseierne må utlyse anbudskonkurranser ved all utbygging, med innhenting av tegningsmateriell og lister med tekniske spesifikasjoner.

– Sånne prosjekter kan ikke vi delta i. Det nytter ikke å bygge ut småskala vannkraft i Afghanistan på den måten. Eierne av småkraftverkene er landsbyboere, og afghanerne på landsbygda har ikke noe forhold til tekniske tegninger. Men å lære dem å bygge vannkraftverk på egen hånd, det er ingen heksekunst!

Reisen som endret livet
Den "afghanske delen" av livet til Anders begynner en marsdag i 1998.

Bak støvete ruter sitter han i en overfylt buss som krabber seg gjennom hårnålssvingene opp mot det legendariske Khyberpasset.

Anders har fått fem ukers permisjon fra forskerjobben sin hos SINTEF Energiforskning på Gløshaugen – og er på vei til et ”prøveopphold” i Kabul.

Kom til utbombet hovedstad
Taliban har nettopp erobret den krigstrøtte hovedstaden. Flere av bydelene Anders kommer til, er rene spøkelseskvartaler, fulle av utbombede bygg og tomme for mennesker.

Der og da treffer han den mest skjellsettende beslutningen i sitt liv. Han vil bruke det meste han har av tid og krefter framover på å bygge småskala vannkraftverk for landsbybefolkningen i landet. Og slik blir det!

Lettere da Taliban dro
De første fem årene jobber han med småskala vannkraftprosjekter som ansatt i en større internasjonal bistandsorganisasjon. Også gjennom disse årene bidrar han til at tusenvis av landsbybeboere får elektrisitet.

I bistandsorganisasjonen blir han kjent kollega med amerikanske Owen Schumacher. Sammen etablerer de Remote Hydro Light i 2006

– Da Taliban dro i 2001 som følge av den amerikanske invasjonen, begynte en storstilt oppbygging av landet. Da kunne vi bygge ut en lang rekke prosjekter. Det var lett å hjelpe til med oppbygging av lokal leverandørindustri, og vi kunne reise mye rundt i landet, forteller Anders.

Ustoppelig kraftutbygging
Da Taliban kom tilbake, ble den innenlandske reisevirksomheten sterkt begrenset for alle vestlige hjelpere. 
– Men ved å la våre innfødte ansatte stå for reisingen, har vi vært i stand til å levere prosjekter på landsbygda også etter Talibans tilbakekomst.

– Så Taliban tillater elektrifisering av landsbygda i de områdene de kontrollerer?

– Ja, da. Taliban er avhengige av full støtte fra landsbyene for å opprettholde kontrollen, og da blir det vanskelig for dem å stoppe opp kraftutbyggingen.

Dramatiske omgivelser
Selv har ikke Anders kjent krigen direkte på kroppen. Men han hørte godt smellet fra en bombe noen kvartaler unna boligen hans, da et målrettet attentat drepte et regjeringsmedlem.

Oppbacking hjemmefra
Ettersom årene har gått, er Anders blitt SINTEF-medarbeideren med "tidenes lengste permisjon".

– Jeg er veldig takknemlig over at SINTEF er så fleksibel at bedriften fortsatt vil ha meg. Selv om jeg er bare én måned i året på kontoret!

Så skal han da også vite at gleden er gjensidig!

Stolte over kollegaen
Adm. direktør Inge Gran ved SINTEF Energi understreker at folk rundt ham på Gløshaugen har dyp respekt for det valget Anders har truffet. Og at dette har skapt en stolthet over å ha ham på laget.

– Anders er også en kjempeflink fagmann! Flere kaster seg nærmest over ham for å bringe ham inn i prosjektarbeidet sitt den måneden i året han er hjemme, røper Inge Gran. 

– Jeg pleier å si det sånn at skulle jeg drive instituttet med en enkelt medarbeider, så skulle det ha vært Anders – uten forkleinelse for noen andre i vår meget kompetente forskerstab!

Videreutdannet i østerled
Anders Austegard er ikke utdannet verken som el-spesialist eller vannkraftmann, men har doktorgrad innenfor faget teknisk varmelære.

Alt han trengte av viten om elektronikk og elektrisitet for å gjøre den jobben han skjøtter i Afghanistan, har han lest seg til der borte. Grunnlaget lå der i ingeniørutdannelsen, forklarer han.

Men det å skaffe relevant faglitteratur på hans nye hjemsted, var ingen enkel sak.

– Jeg måtte til Pakistan når jeg trengte lærebøker, sier han hverdagslig.

Kulturkjennskap
– Hva har det gitt deg å jobbe på den måten du gjør i Afghanistan?

– Jeg har blitt kjent med en spennende kultur på en annen måte enn jeg ellers ville fått sjansen til. Og så er det jo blitt et flott syn å reise rundt på landsbygda om kvelden. I områder der det før var stupmørkt, lyser landsbyene opp.

– Bygger vi ut, får alle i området strøm. I tillegg til at barn bruker lyset til lekselesing, ser vi hvordan det letter hverdagen at folk har fått elektrisk lys å lage mat.

Redd forholdene forverres
– Om et år flytter du hjem til Norge. Hva kommer til å skje i Afghanistan når de vestlige soldatene trekkes ut, slik du ser det?

– Det kan bli full borgerkrig. Samtidig er jeg redd for at bistandsorganisasjonene vil krympe sine Afghanistan-budsjetter. Uten vestlige soldater til stede, vil landet trolig forsvinne fra TV-skjermene i den rike delen av verden. Da vil konkurransen fra bistandsprosjekter i mer mediebelyste land bli hard. Jeg er redd folket i Afghanistan blir taperen i denne oppmerksomhetskampen.

Helt ferdig med Afghanistan blir Anders Austegard aldri. Han forteller at han kommer til å reise på jevnlige besøk for å holde kontakten med venner og tidligere medarbeidere.

Og kjenner vi ham rett, så tar han nok et tak på vannkraftsida i det karrige og krigstrøtte landet da også, om det trengs!

Av Svein Tønseth 

Anders tester virkningsgraden på dynamoen til høyre. Foto: Privat

Anders på besøk hos en lokal turbinprodusent. Foto: Privat

Dette er en del av Anders Austegards "rike". I denne dalen nord for Kabul har han vært med på å installere småskala vannkraftverk for en hel gruppe av landsbyer. Foto: Anders Austegard

8000 familier på landsbygda i Afghanistan har fått tilgang til strøm de siste fem årene via småskala vannkraftutbygging som SINTEFs Anders Austegard har bidratt til. Foto: Privat