Til hovedinnhold
Velegnet som internasjonalt energinav
Relaterte tema

Publisert 11. november 2011

Kombinasjonen energi og kompetanse har ført Norge fra fattigdom til verdens rikeste på hundre år. Nøkkelen er at energien blir betraktet som en nasjonal ressurs. Den har blitt forvaltet av fellesskapet, ikke av noen få. Dette gjør oss egnet som europeisk energihub.

Tekst og foto: Albert H. Collett

Den første utfordringen med å intervjue Petter Støa om SINTEF Energis rolle som energihub i Europa, er å henge med. Ikke fordi han snakker spesielt fort, men fordi han snakker sammenhengende uten stopp i en time, til avtalen er over og han må gå. Her er ingen tenkepauser, ingen dveling, intet løftet blikk for å ta imot eventuelle oppfølgingsspørsmål. Historien og resonnementene sitter i ryggmargen.
Den andre utfordringen er å prøve å komprimere det allerede fortettede budskapet enda mer, slik at det får plass i Xergi. Forsøk følger:

Politisk budskap
Til forskningsdirektør å være, er det et ganske politisk budskap Støa serverer. Han stiller eksplisitt den norske modellen opp mot for eksempel den engelske, der energikildene er solgt til private interesser, og der de ikke har klart å spre godene på samme måte. England har intet oljefond til forvaltning for fellesskapets beste, intet offentlig eid kraftselskap. Dette til tross for at energiforsyning alltid har vært et nasjonalt spørsmål. Alle nasjoner trenger forsyningssikkerhet, de trenger nok energi alltid for at hjulene skal gå rundt. I Europa har energiforsyning vært sett på som et nasjonalt anliggende.

20-20-20
Inntil nå. Nå har vi klimautfordringene. De er globale. Siden utviklingslandene må få utvikle seg, må vi ta byrdene av det vi har skapt selv. Energiforsyningen står for 80 prosent av utslippene. Vi må fjerne karbonene.
EU svarer med å gripe mer og mer inn i energipolitikken, ikke minst med SET-plan (Strategic Energy Technologies Plan) som sentralt verktøy, og etableringen av 20-20-20 som mål: 20 prosent økt energieffektivitet og 20 prosent økt andel fornybar energi og 20 prosent mindre utslipp innen 2020. Alle medlemsland er forpliktet.

Ulike tradisjoner
Utfordringene tvinger EU til å lete etter en fornuftig dynamikk der de kan koble mulighetene for innovasjon og omlegging. Svaret er blant annet programmet Horizon 2020, som ser FOU-kroner og energi i sammenheng.
Dette er til dels upløyd mark, fordi landene har ulike tradisjoner. Siden EU formelt bare koordinerer fem prosent av FOU-virksomheten i medlemslandene, arbeider mange parallelt. Det har verken unionen eller klimaet råd til. Bedre styring av innovasjonstriangelet myndigheter, industri og FOU blir maktpåliggende. Her kan Norge og SINTEF bidra, med sin lange og gode tradisjon for anvendt forskning.

Bør angripe bredt
Ett eksempel er i forhold til vindkraft, der blant andre Tyskland og Storbritannia har høye ambisjoner, og der norsk kraft vil kunne få vesentlig betydning for leveringssikkerheten. Norge har mye energikompetanse, og er gode på vannkraft og kraftkabler i sjøen, områder der NTNU og SINTEF har en naturlig rolle som nav.
Petter Støa mener Norge bør angripe bredt. Vi er og blir en energinasjon, og NTNU/SINTEF har alle forutsetninger for å gå løs på materien både historisk, økonomisk, økologisk og teknologisk. Forståelsen av energibruken og koblingen mot velstand byr på en rekke spennende, tverrfaglige utfordringer. Gløshaugen og Dragvoll bør ha nok av interessant stoff å arbeide med de neste 20-30 årene.

Rundt Nordsjøen
Intet nav uten forbindelse med omkringliggende herligheter. Petter Støa dro med vilje til London sist han hadde sabbatsår. Landene rundt Nordsjøen har felles utfordringer. Ett av svarene er North Seas Countries' Offshore Grid Initiative, som ligger på statsrådsnivå. NSCOGI kaller seg selv ett av verdens mest ambisiøse prosjekter innenfor fornybar energi, og prøver å få fram forskergrupper som jobber komplementært. Siden ingen tror at EU vil få hånd om mer enn fem prosent av FOU-midlene i medlemslandene, må forskerne lete etter andre finansieringskilder. Én modell er å koble forskere og finansinstitusjoner, og her tror Støa at Forskningsrådet kan spille en rolle.

Renergi
En god grunn til å peke på Forskningsrådet, er Renergi-programmet. Det kan brukes til å forsterke mulighetene for etablering av energinav, der Norge og NTNU/SINTEF eksempelvis kan ta ansvar for undervanns kraftoverføring, vannkraft og kabling, mens andre har mer naturlige forutsetninger for å dekke sol, geotermisk og bioenergi.
Norges naturlige rolle underbygges av de gode erfaringene med tett kobling mellom universitet og industri. SINTEF-direktør Unni Steinsmos styreplass i EERA (European Energy Research Alliance) illustrerer at Norge blir tatt på alvor.
Selv om Europa står i fokus, nøler ikke Petter Støa med å trekke linjene enda lenger. Nord-Europa med blant andre Siemens og Vestas har en spesiell utfordring i å bevare forspranget på Kina og India innen vindkraft. Begge land bygger vindkapasitet i stor skala.

Nepal og Laos
Sirkelen sluttes på mange måter i Støas perspektiver på hvilken rolle Statkraft kan spille i vannkraftutbygging. Land som India, Nepal og Laos og mange land i Afrika og Sør-Amerika har store, uutnyttede vannkraftressurser som med fordel kan bygges ut til fellesskapets beste på samme måte som vi har gjort i Norge: Det skapes overskudd som kan brukes til å bygge bærekraftig velstand. Forutsetningen for at dette skal kunne skje, er langvarig tilstedeværelse og investering i å skjønne kulturen slik at det blir mulig å skape gode relasjoner, ikke kulturimperialisme. På dette området har Norge forutsetninger for å bli et globalt nav.

Laks og flom
Støa viser til forskningssentrene for miljøvennlig energi (FME) og spesielt CEDREN (Centre for Environmental Design of Renewable Energy) som en god klumping av kompetanse. CEDREN plasserer Gløshaugen som ansvarlig og ledende i et norsk energinav. FME har klart å etablere et landslag som tiltrekker seg oppmerksomhet fra både industrien og utlandet, faktisk mer enn ventet. CEDREN trekker også veksler på Norsk Institutt for Naturforskning NINA og SINTEFs Oslo-avdeling. Det betyr at teknologer, naturvitere og samfunnsvitere inngår i et fruktbart samarbeid. Dermed vet forskerne hvordan de for eksempel skal regulere vannstand til fordel for laksen, og at flom kunne gjøre vel så stor skade før utbygging.

 

Petter Støa


 

Forskningsdirektør Petter Støa stiller den norske modellen opp mot den engelske, der energikildene er solgt til private interesser. England har intet oljefond til forvaltning for fellesskapets beste.